Ulv og menneske

Sinn og skinn handler kanskje først og fremst om et samsvar mellom indre ønsker og faktiske handlinger.

Sinn og skinn er den åttende boken av Alice Hoffman oversatt til norsk. Boken åpner med et sitat: Naturen narrer oss aldri. Det er alltid vi som narrer oss selv. (Jean-Jacques Rousseau.)

Boken handler om en mann som har levd mesteparten av sitt liv blant ulver. Hovedpersonen, en kvinne med navn Robin, smugler ham fra institusjonen han er satt i og vil lære ham opp til å kunne fungere blant mennesker slik at han siden skal kunne reise tilbake til stedet han kommer fra. Robin er nyseparert og har en tenåringssønn på 16. Ulvemannen, som han ble kalt på institusjonen, er både vakker og lærenem og blir raskt en del av familien. Samtidig som han hele tiden er skeptisk til «menneskenes» væremåte. Spesielt at de som oftest sier noe annet enn de mener og føler. «Noen ganger var det nesten som om de tenkte på Žn ting og snakket om noe helt annet, og han visste ikke hva han skulle tro på: det de sa, eller det de ikke sa.» Robin er vokst opp sammen med sin gamle bestefar, Dick, som er en hissigpropp. Hver natt drømmer han at han har en fysikk som en gud med uendelige krefter, og hver morgen våkner han og er like skuffet over sin gamle skrøpelige kropp. Han raser mot alt og alle og kaster tallerkener etter dem. Hans møte med ulvemannen Stephen blir som et møte med hans egen drøm. Ulvemannen er det naturlige og ubesudlede mennesket som har lært å bruke sitt fysiske potensiale.

Hoffmanns personer blir svært levende for leseren, hun skaper en verden som eksisterer ved siden av din egen, og som engasjerer deg følelsesmessig. Det er ikke likegyldig hva som er personenes neste trekk. Boken er interessant, perspektivrik og lett tilgjengelig. Mot slutten har den kriminalpreg med mord og overskårne struper. Alice Hoffmann er kanskje ikke alene om å skrive bøker om ulvemennesker, men det er egenskaper ved ulven som sier mye om menneskelige egenskaper. Sorgfullhet, troskap, monogami, kompromissløshet, ulver verner om stammen, har jaktinstinkt. Satt opp mot den urbane kultur hvor instiktene ofte må vike for en sær forfengelighet og egosentrisme. Som Ulvemannen Stephen aldri ser seg i speilet, speilet gjør at han føler seg ensom. Mennesker fungerer ikke like sterkt for ham som et speil på egen velykkethet, det er ikke målet i hans liv. Han søker hva menneskene egentlig mener, hva de ønsker innerst inne, men opplever at de stadig handler mot sine egne ønsker. Boken handler også om det underliggende brennende begjæret som finnes i menneskene, tett sammenvevet med følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet. Selv om familien og nærmiljøet og sanseligheten er uerstattelige, vil alltid den indre ensomheten drive en til å søke den kjærligheten hvor et annet menneske kan nå inn til kilden av begjæret, som ikke alene er en fysisk tilfredstillelse, mer som en ild som gir varme og som trenger næring. Som Neil Young har sagt det:

It's better to burn out than fade away. I denne sammenheng mere som en oppfordring til å leve enn til å selvmyrde.

Alice Hoffman: Sinn og skinn Oversatt av Merete Alfsen Pax 1995 Anmeldt av Tiril Bryn

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.