Begeistret Brucknerianer

Komponisten Anton Bruckner (1824-1896) feires naturlig nok i 1996; det er hundre år siden han døde. Det er vel dette som er foranledningen til at professor Olav Guttorm Myklebust nå får utgitt sin bok Anton Bruckner - geni og skjebne.

Vi er med andre ord advart.

For Myklebusts apologi for Bruckner er tydelig og gjennomgående preget av hans forkjærlighet for Bruckner, som når denne parres med en personlig iver i restaureringsarbeidet komponisten uten tvil behøver, knapt blir mer enn et tynt ferniss.

Myklebust tar mål av seg til å beskrive Bruckners liv og hans musikk på ikke mer enn 130 sider, men tyr til ukebladpressens redaksjonelle grep når han kommer «nært» inn på Bruckners «overfølsomme natur». Myklebust: «En psykisk eiendommelighet var trangen til å telle alt han observerte: steiner, stjerner, bladene på treet», slik skriver forfatteren, og om ikke telle-manien skulle være nok til å fange vår interesse for komponisten, har forfatteren flere utspill å komme med : «Særlig må dragningen (Bruckners) mot det makabre nevnes. Synet av lik (min uthev.) fascinerte ham». Myklebust byr oss ytterligere ukebladstoff: «Et typisk trekk er hans (Bruckners) tallrike forelskelser - i all ærbarhet! - i unge piker. Når disse forelskelser ikke førte til ekteskap og familieliv, var årsaken som oftest den store aldersforskjell eller frierens noe aparte fremtreden».

Forfatteren vil med andre ord få oss til å akseptere at en komponist med de nekro- og pedofile sympatier, for å si det slik man kan lese Myklebusts tekst, forelsket seg i det ene øyeblikket for å gifte seg i det neste! Der går Myklebust de fleste av våre ukeblad en høy gang, og tydelig grepet av en eller annen trang til å forklare anfører han en apologi også i denne sammenheng: «Noe av forklaringen på Bruckners holdning til kvinnene kan ligge i hans morsbinding… en viktigere faktor var likevel hans dype ærbødighet for Maria, Guds mor».

Musikkvitenskapelig stoff som utelukkende bygger på anekdotisk sladder og som utleverer sin komponist i skitne underbenklær, er overhodet ikke av noen som helst interesse i restaureringsarbeidet som den skallete komponisten Bruckner, med bart av Hitler-typen under en enorm nese, tydelig trenger, slik han fremstår på portrettet som innleder «boken».

I bunn og grunn kunne jeg allerede her avskrevet Myklebusts Bruckner-biografi som det lattervekkende produktet det er, men ettersom «verket» er utgitt med støtte fra Lindemans Legat, skal jeg fortsette litt videre, ikke minst fordi forfatterens stemme er såvidt spesiell at jeg knapt kan annet: «Også geniet har sin kontekst. Geni og skjebne hører sammen», skriver Mykelbust, ikke blottet for en beskjeden patos.

Musikken Bruckner skrev er hovedsaklig interessant for forfatteren når den kan knyttes til kirkemusikalske eller symfoniske former. Og i en liten setning oppsummerer Myklebust noe (?) av sin musikalske kunnskap i det Bruckners tre messer blir utstyrt med «En inderlighet og overbevisning som andre messer i det 19. århundre ikke eier, selv ikke Liszts messer». (min uthv.)

Myklebust later således å være spesialisert innen denne musikken, særlig den kirkemusikalske, i hele det nittende århundre. Jeg ville anta at en spesialist innen dette området nok ville være tilbøyelig til å ytre en mindre bombastisk oppfatning av et helt århundres kirkemusikk, for bare å ta for meg den kategorien. Myklebust har kanskje innsett at kritikken kan komme,; han feier den i alle fall til side i en annen passasje, om noen, slik jeg åpenbart ikke kan la være å gjøre det, skulle finne på å trekke hans «musikalske ekspertise» i tvil : «Symfoni nr.7 representerer, sammen med symfoniene nr.8 og nr.9 det absolutte klimaks i Bruckkners storverk som symfoniker. Her er det fullkomne nådd både i form og innhold. Nr.7 har en klarhet og reisning som gjør at selv musikkelskere av mindre format (mine uthv.) blir betatt av den».

Hva i hele den katolske verden er en musikkelsker av mindre format? Hva i helgeners himler er det professor Myklebust insinuerer? Er han ute etter å beskrive en slik som meg selv som ikke umiddelbart «tenner» på å få et lass Brcukner-avfall dumpet over meg?

Forfatteren har nemlig ikke hørt denne musikken for hva den virkelig er, så han må ty til Marschner når han forteller at «Bruckners orkester, som utmerker seg med en slik fyldig klang, egentlig har en behersket besetning».

Når forfatteren kaller Bruckners musikk for musikalsk arkitektur, er han derimot på trygg grunn. Det aller meste i all musikk har klare paralleller til arkitekturens formspråk. Men Myklebust sporer fort av igjen når han med sitt «vidsyn» trekker inn gotiske katedraler og egyptiske pyramider, noe som for meg nærmest blir det som skal illustrer hans egen romantofili, om jeg kan bruke en slik konstruksjon. Det hele blir like anakronistisk som skulle landsmoderen Gro Harlem Brundtland vært innleder på et Baudelaire- seminar ved Sorbonne.

Myklebust interesserer meg plutselig i det han forstår Bruckners fjerde symfoni som «en skildring av den glede (min uthv.) bymennesket opplever i møtet med naturen og landlivet. Som sådann er den et sidestykke til Beethovens symfoni nr.6».

Naturromantikken som underbygger den musikalske symfoni-romantikken er jo nettopp det et moderne menneske ikke opplever glede ved, men derimot angst og utilstrekkelighet overfor. Det er akkurat derfor vi ikke lytter til musikk om vi bor på landet, men oppsøker musikktempler for å få ny sjelelig energi i de metropoler hvor slikt finnes. Der finner vi fort frem til f.eks. Beethovens musikk fremført i hans egne tidsriktige klær, og Myklebust sammenlikner gjerne de to, for «ulikheten i musikalsk språk og stil… når man sammenlikner Beethovens «Missa solemnis» med Bruckners tre store messer» gjør at Beethoven «bare på en ufullkommen måte» tolker den sakrale teksten.

Det er kraftig kost, Myklebust! Forfatteren baserer sin Bruckner-kunnskap på en rekke tidligere forfattere, og han bruker villig stoffet deres. Like fullt byr han frem sitt eget, som i en karakteristikk av komponisten Gustav Mahler: «Ensom og hjemløs vandret han gjennom livet». Mon det, Myklebust.

Og når Myklebust fallbyr en Bruckner som «i likhet med mystikerne i kirkens historie søkte det guddommelige urunder i seg selv og strebet etter den forløsende utfoldelse av dette i det kosmiske», kan jeg bare bemerke den uforstand det er å tillegge Bruckners musikk slike tvilsomme hensikter og antyde at slike knapt nok kan være hentet fra det andre steder enn det hinsidige. Myklebust insisterer på at interpreten «bare gjennomm innlevelse i det åndelige univers som var Bruckners…kan omsette hans inspirasjoner i levende toner», og der viser han sitt sanne jeg i slem forakt for enhvr musiker som levendegjør ethvert partitur, enten vedkommende dirigerer eller spille harpe.

Jeg vet hvorfor jeg ikke faller på kne for Bruckners musikk, men Myklebust er så vennlig å gi meg svaret på det likevel: «Å lytte til Bruckner krever en vilje til konsentrasjon ut over gjennomsnittet og en evne til å vente i tålmodighet. Storheten i Bruckners toneverden får bare de del i som i ydmykhet bøyer seg for den; inderligheten i den blir bare de grepet av som i kjærlighet åpner seg for den».

Kanskje var det nettopp dette som drev F.W. Wallenborn, den tyske musikksjefen i NRK under okkupasjonen til å få fremført fire av Bruckners symfonier før serien ble avbrutt og «ufullført på grunn av det tyske sammenbruddet», som Myklebust skriver det.

Myklebusts apologi for Bruckners musikk slik den foreligger i bokform, bør returneres forfatteren. I alle tilfelle bør forfatteren advares mot å skrive flere slike komponistbiografier, for den kan knapt brukes til noe som helst - fullpakket av religiøs svada og personlige påstander som den er. De omkring 250 ulike kildene forfatteren påstår han har brukt i dette bokprosjektet er listeført sammen med en rekke andre oppslagsord. Hvorledes et slikt materiale har resultert i en slik bok er intet mindre enn en gåte for meg.

Olav Guttorm Myklebust: Anton Bruckner - geni og skjebne Solum forlag 1995 Anmeldt av Espen Mineur Sætre

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.