KOMMENTAR

DIDRIK SØDERLIND

Sex har alltid vært selve drivkraften bak utelivet. Hvor mange ville orke timevis i trange, støyende, røykstinne lokaler, der den eneste grunnen til at man holder ut er en tiltagende beruselse, hvis det ikke var håpet om å finne en partner? Forskjellen på Fargerike Menneskers arrangement den 22.7 og en vanlig nattklubb var at det seksuelle aspektet ble anerkjent i større grad. Paradoksalt nok blir stemningen dermed mindre ladet. Tro det eller ei, men det er ofte en sterkere erotisk atmosfære på Karl Johan en lørdags formiddag som på en vanlig fetisjklubb.

Allikevel har deler av norsk media fått foreningen Fargerike Mennesker til å virke som det rene Sodoma og Gomorra. Det er slett ikke tilfeldig. Fetisjmiljøet markerer linjen for samfunnets seksuelle aksept, og det er en utsatt posisjon. Nå som både homser og lesber har blitt mennesker de også, har fetisjistene arvet deres stigma. «Sånne folk» går til sengs med alle med samme tilbøyeligheter, helst alle på en gang, hvis de da gidder å finne en seng i det hele tatt. Det er «unaturlig», «perverst», «ekkelt» osv. Forestillingene er altså de samme gamle som tradisjonelt har blitt brukt om grupper som har avveket fra et (sannsynligvis fiktivt) seksuelt A4-format. Like klassisk ufine er insinuasjonene om seksuelle overgrep. Aftenposten fant det passende å spørre foreningens talsmann Håvard Frisell om hvordan de kunne garantere at deres medlemmer ikke interesserte seg for sex med barn eller dyr. Kunne man tenke seg lederen i DNF-48 bli spurt om det samme? I 1995? Neppe.

Det som gjør denne medialinjen så usmakelig er at den ubevisst fyller det samme behovet hos sine lesere som Fargerike Mennesker gjør hos sine medlemmer. På femti- og sekstitallet var den beste måten å smette porno gjennom den amerikanske filmsensuren å lage såkalte «opplysningsfilmer.» Gruppesexscenene ble stuerene når man hadde svensk voiceover som la ut om seksualitetens historie. Den «moralsk forargede» tabloidjournalistikken er en videreføring av denne tradisjonen, om enn ubevisst. Foreløpig norsk høydepunkt er Kvinnefrontens rikt illustrerte debattinnlegg om pornografi; «runkeboka» på folkemunne. Enten det dreier seg om pornografi, løssluppen seksualitet, ungdommelig hasjrøyking, «volds"filmer, eller andre ting som leserne egentlig synes er litt pirrende: Her kan man få næring til fantasilivet uten å bli sett på vei ut av butikker som dekker til vinduene. Det er ikke vanskelig å tenke seg de tilsvarende illustrerte sjokkoppslag om «sex-klubben» som inspirasjon til mistenkelig lange opphold i kongerikets baderom.

Den ytterste, og verste, konsekvensen, kan bli at Fargerike Menneskers arrangementer faktisk blir det Aftenposten gir dem ut for å være. Feil type mennesker vil tiltrekkes av det vrangbildet som presenteres i media, som igjen vil påvirke foreningen i negativ retning. Og til syvende og sist kanskje gjøre arrangementene om til de samlingene for grisete vellystinger som media tydeligvis tror at de er. Det er ingen tjent med.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.