Reinkarnasjon:

Sjeler i endeløse pariserhjul

Sjelevandring som idehistorisk fenomen rommer et bredt spekter av reiseruter og farkoster, dvs. utgaver av sjeler og åndelige sfærer.

AV SIMEN MIDGAARD

Med de store religionene som utgangspunkt, spiller gjenfødsel en vesentlig rolle i de religionene som er oppstått i det indiske tankeunivers, altså hinduisme og buddhisme, mens oldtidens forestillinger om himmelsfærer og helveter som sjelen risikerer å befinne seg i, overlever inn i kristendommen. Dagens nyreligiøse gjenfødselsforestilling trekker veksler på begge, utsprunget som den er av teosofenes nysynkretistiske lappeteppe av forestillinger mellom øst og vest.

Før filosofien

Sjelevandringsideen oppstår i spennet mellom religioners forsøk på å plassere menneskets bevissthet etter døden, og filosofiske systemer som etter hvert får en temmelig abstrakt karakter. Forut for de filosofiske systemene, der man forsøkte å sette grensen mellom det genuine selvet og omverdenen, mellom sjel og materie, evig og foranderlig, ble de døde plassert i verdener som nok kunne være forskjellige fra denne, men som ikke forandret de døde i særlig grad. Babylonierne så for seg et leirete underjordisk helvete, grekerne et heller gufselig hades, mens helheim og valhall er eksempler på andre oppbevaringssteder for evigheten, og valget foretok man mens man levde. Dette etiske perspektivet, som sier at livsstil forbereder ens plass i evigheten, lar seg forbinde med en filosofi som sier at selvet per definisjon er det som ikke kan sanses, deles, gripes, men eksisterer som en fundamental motsetning til alt objektivt. Hinduismen begynner tidlig å utvikle slike abstraksjoner etter å ha presentert primitive sjelevandringsteorier hvor sjelen følger en økologisk syklus gjennom regn og urter som så blir spist, hvorpå sjelen atter kan ta bolig i en kvinnekropp. Man forutsetter siden et rent metafysisk skille mellom det man kaller «brahman», som et alt som ligger hinsides tilværelsens enkeltdeler og individualperspektiver, og selvet, «atman». At disse to åpenbare motsetninger egentlig er identiske, blir så et postulat for enkelte retninger, mens andre insisterer på differensen. Men sjelens, selvets evne til å forflyttes er man innenfor indiske systemer stort sett enige om. Buddha overtok de praktiske konsekvenser av dette, ved å si at man opplevde mer enn en kropp og at de kom etter hverandre, men så intet praktisk formål med å forutsette en sjel av den grunn.

Buddhas lære

At selvet overlevet kroppens tilintetgjørelse så man ingen grunn til å tvile på, men man fant det fullstendig verdiløst. Buddhas lære forfektet at nirvana, utslukking og bevissthetens evige opphør, måtte være målet. Dagens prosaiske materialister ville han ha sett på som grenseløse optimister, siden de tror at bevisstheten fordufter i det samme øyeblikk som kroppsfunksjonene opphører. De store indiske systemene som vedanta og buddhismen forfekter at skal man oppnå en slik lykkelig ende, må man rense seg for alt sansebegjær, for alt som kleber seg til en, direkte oversatt. Tilsvarende forestillinger finnes også i Vesten. Sjelen som noe som er bundet til en fremmed, formørkende fiende, i form av sanseverdenen, var en gnostisk ide som florerte rundt begynnelsen på vår tidsregning og noen hundre år deretter, med utallige retninger, der en frelsesmulighet lå i å vandre oppover planetsfærene og rense seg for de forskjellige kvaliteter som hver planet representerte. Sjelereisen som renselsesforløp finner man altså både i øst og vest, og begge steder oppfattes transformasjonssyklusen som noe mas.

Dette er begge enige om. Likevel er forskjellen i temperament grunnleggende. Den enkle kristnes håp om evig liv på bondegård og theravada-buddhistens avsky for eksistensen som sådan lar seg ikke forene. Begge parter vil, som legmenn, slite for å være snille og bli frelst, og munkene strebe seg gjennom åndelige øvelser for å oppnå samme endeløsning, men deres mål er stikk motsatt hverandres; bevissthetens evige væren for den kristne, og den samme bevissthets evige intet for buddhisten.

Det enkleste er dermed kanskje å være litt buddhist og litt kristen på en og samme tid, slik som madame Blavatsky, teosofiens grunnlegger. I hennes system er handling, karma på sanskrit, rensende for sjelen hvis den er god i kristen forstand, og man får en snikende overgang mellom indisk og kristen frelseslære, med kristendommens «optimistiske» evig-liv forkynnelse som sentiment. Den reinkarnasjonslæren som dukker opp i new-age sammenhenger synes å suge sukker av den samme rosenskyen, lykkelig uinteressert i Buddhas glimrende resonnement om at evig søvn unektelig måtte være den mest rasjonelle måten å bli kvitt alle problemer på.

I empirismens og psykoanalysens tidsalder får reinkarnasjonen et nytt perspektiv: som terapi, og som objekt for seriøse studier, der forsøkspersonen hypnotiseres og sendes tilbake i presumtivt tidligere tilværelser. At dette egentlig er en returreise vil aksepteres der forsøkspersonen formidler ting som han eller hun ikke ville være i stand til å ha oppfattet i dette livet, eksempelvis ved å snakke samenes utdødde språk flytende. Som terapiform skal returreisen avsløre traumatiske fortidige eksistenser som plager en med sitt nærvær den dag i dag, og som gjør at ens avsløring som tidligere heks-på-bålet eller sirkus-bjørn gjør livet lettere i den herværende inkarnasjon.

Tilhører privatsfæren

Reinkarnasjonslæren tilhører foreløpig privatsfæren i vår kultur. Den har fått plass som moderne, psykoanalyse-inspirert metode for selverkjennelse og egenutvikling, og det store perspektivet uteblir, for politisk har troen på reinkarnasjon også visse konsekvenser. Man vil helst ikke ødelegge planeten hvis man er dømt til å bli gjenfødt som radioaktiv og tohodet, og kanskje tvekjønnet i tillegg, mens man ustanselig føler seg lett stekt. Det er underlig at man ikke har forsøkt å få en bred debatt om dette, selv ikke blant øko-filosofer. At våre oljepumpende sosialdemokrater sikkert priser seg lykkelige med ingenting-i-evighet har kanskje noe med dette å gjøre, og der borte hvor pepperen gror og sjelene roterer i endeløse pariserhjul ville man også ha ment at de isåfall måtte se seg fornøyde, ufortjent fornøyde.

BT:

REINKARNASJONSLÆREN: Man vil helst ikke ødelegge planeten hvis man er dømt til å bli gjenfødt som radioaktiv, tohodet og kanskje tvekjønnet. Ill Sig. Rudi

Boks:

Skal man oppnå lykke, må man rense seg for alt sansebegjær.

BOKS:

SUMMA

Ny religiøsitet

+ Ny vitenskapelighet

= Nytt verdensbilde?

I hvilken grad har fenomener fra livets randsoner blitt almene?

Morgenbladet har i summa tidligere omtalt «Nyreligiøse tilbud» 5/5, «Satanisme» 30/6 og omtaler denne gang «Reinkarnasjon».


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]