![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
- Fascismen i Europa ligger som uspirede frø i ørkensanden. Ved det første kraftige regnskyll kan de få næring, slik at det totalitære igjen blomstrer opp der vi minst måtte vente det.
- Så du mener at de fascistiske grupperingene er sterke nok til å overta makten i enkelte europeiske land?
- Nei, det er ikke der faren ligger. I visse situasjoner, som for eksempel i Berlusconis Italia, kan de komme i politiske maktposisjoner. Men den største trusselen mot Europas liberalisme, politisk sett, kommer paradoksalt nok fra liberalismen selv. Det er det paranoide forsvaret av Europa i liberalismens navn som til slutt kan ende i det totalitære. Et eksempel er senator McCarthys heksejakt på kommunister i 50-tallets USA. Også i dag balanserer vårt demokrati på knivseggen mellom idealer og utført politikk.
- Men hvis trusselen fra det ekstreme høyre ikke ligger på det politiske området, så må den jo komme på….
- … det kulturelle området. Ja, nettopp. Det er i den daglige samfunnsdebatten at fascistisk tankegods kan gjøre sitt inntog. Faren ligger i at de høyreekstremes oppfatninger om folks ulikhet og det multikulturelle etter hvert legitimeres på lik linje med andre politiske meninger. Dette kan så igjen legge føringer for de ulike regjeringers politikk. De tyske myndigheters innføring av Artikkel 16 i 1993, som nektet nye asylsøkere automatisk opphold i landet, er ett eksempel på en slik påvirkning.
- Alle. Problemet ligger i at det er et tett samarbeid både over landegrensene og mellom de ulike samfunnsklasser. Jeg har valgt å dele de høyreekstreme opp i fem ulike grupper. Den første kaller jeg «nostalgikerne». Det er de som ser på mellomkrigstiden med Hitler og Mussolini som selve gullalderen, og klart gir uttrykk for det. Disse menneskene er lette å forholde seg til. Verre er det med med gruppe to, «revisjonistene», som fikk vind i seilene i løpet av 70-tallet. Ved enten å fornekte Holocaust, eller å marginalisere jødedrapene, gir disse pseudo-intellektuelle feilinformasjon som det er svært vanskelig å forholde seg til. Den tredje gruppen er de unge, voldelige nynazistene. Innad i miljøet bruker de nostalgikernes lengsel etter det totalitære jødehatet, utad refererer de til revisjonistenes påstand om at Holocaust ikke har funnet sted.
- Og de to siste gruppene i dette spektret er….?
- De «konservative revolusjonære» og «de valgbare». De som går inn for den konservative revolusjon, er ofte intellektuelle og akademikere som viser til Ernst Jünger, Martin Heidegger, Carl Schmitt og Oswald Spengler. De siterer aldri Hitler, men mener snarere at nazismen ikke var den rette revolusjon, og at de selv da selvfølgelig må gjennomføre den virkelige omveltning. De kalles ofte nazismens trotskijister, i og med at de som Trotsky har tro på en annen totalitær utvikling enn den som vant frem. Det er kulturell, ikke politisk, makt som er deres mål. Den siste gruppen representeres av det nye høyre, som nå stiller til valg i flere europeiske land. Italieneren Julius Evola er den viktigste fascistiske inspirasjonskilden for disse politikerne. Når partiet Allianza Nationale i Italia påstår at de ikke er fascister, er det Evola de henviser til. Men enhver som leser Evola, kan se at det er fascistiske tanker han står for.
- Hvordan ser du på utviklingen fremover?
- En voksende euro-fascisme kan følge som en konsekvens av politikernes forsøk på å lage et Festnung Europa. Muslimene, slik vi ser det i Bosnia i dag, kan bli vår tids forfulgte jøder.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]