[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Når det ekstreme normaliseres

Grensene mellom høyreekstreme bevegelser og de etablerte politiske partiene er i ferd med å utviskes i Europa. Denne utviklingen er i full gang også i Norge.

KOMMENTAR SILLE ASPHOLM HOLE

Høyres Grete Horntvedt hevdet i forrige uke at borettslag må kunne hindre «stort innslag av innvandrere i et borettslag» for å unngå at leilighetene synker i verdi. Dette føyer seg inn i rekke uttalelser fra etablerte politikere, også fra Arbeiderpartiet, som går imot konsentrasjon og «ghettoisering» av innvandrere i Norge ved å sette øvre grense for hvor mange innvandrere som kan bosette seg i visse strøk. Den uttalte hensikten er å hindre at frontene mellom innvandrere og nordmenn spisser seg ytterligere til, og å komme beskyldninger om at norske myndigheter bedriver «soft» innvandringspolitikk i forkant. Kort tid etter holder nynazistiske snauskaller politibeskyttet konsert utenfor Hokksund, blant annet for å rekruttere nye medlemmer.

Er det overtramp å sammenstille disse forholdene, eller er de ulike sider av samme sak - nemlig at ytterliggående høyrepolitikk er i ferd med å normaliseres og dermed legitimeres, bli «etablert politikk"? Det er muligens for tidlig å gi svar på dette for Norges vedkommende ettersom den politiske utviklingen henger et par år etter det øvrige Europa.

Et skrekkens eksempel

Frankrike har den tvilsomme æren av å bli kalt «fremmedhatets foregangsland». Utviklingen manifesterte seg i nyere tid på begynnelsen av 1980-tallet, og da spesielt i de største byene. Kommunistpartiet hadde tradisjonelt størst oppslutning i industristrøkene rundt storbyene, og satt med flertall i mange av de lokale politiske organene. På begynnelsen av 1980-tallet begynte misnøyen å bre seg i disse strøkene ettersom det var økonomiske nedgangstider, og etniske motsetninger mellom franske arbeidere og utenlandske gjestearbeidere utspilte seg. Samtidig økte Front National sin oppslutning i disse områdene, og presset Kommunistpartiet til å ta affære. I stedet for å holde fast ved sin historiske parole «Arbeidere i alle land - foren eder» og «frihet, likhet og brorskap», tok den kommunistiske borgermesteren i Vicky frem bulldozeren og jevnet boligkompleks for gjestearbeidere med jorden. Han løste imidlertid ingen problemer i sitt desperate forsøk på å fjerne innvandrerne for godt, hindre ny ghettoisering, eller forhindre FNs utsuging av kommuniststemmer - tvert imot legitimerte han prosessen. FN økte sin oppslutning, og kommunistpartiet ble utradert som reell politisk faktor i Frankrike.

Den negative utviklingen har fortsatt. Ved siste runde i presidentvalget syntes det ikke som Jacques Chirac hadde nevneverdige problemer med å flørte med velgerne ytterst til høyre, slik Thatcher gjorde i Storbritannia på slutten av 1970-tallet, og som Helmut Kohl har vist tilbøyligheter til de siste årene.

Dette viser ikke bare de etablerte og tidligere moderate politiske krefters knefall for ekstreme bevegelser - det bærer bud om normalisering og legitimering av det ekstreme. Og det har allerede gitt konkrete utslag i europeisk politikk ved at de fleste land har strammet inn asyl- og innvandringslovene. Frankrike og Storbritannia har snevret inn tildelingen av statsborgerskap til innvandrere. Politisk retorikk og militante aksjoner spres hurtig, og retter seg mot den etablerte, sosial-liberale samfunnsorden, velferdssystemer, kvinners likestilling, beskyttelse av de svakeste, og fremfor alt mot den «altfor åpne politikken overfor innvandrere og flyktninger». Intoleranse og fremmedhat er fellesnevneren for Vesteuropas høyreekstremistiske bevegelser.

Etablerte politiske partier hevder at de demmer opp for og reduserer de høyreekstremes popularitet og innflytelse ved å ta opp i seg visse elementer av de ytterliggående kreftenes politikk. Hensikten er å fange opp misnøyde velgere som er villige til å gå utover de tradisjonelle politiske kanalene for å fremme sin sak. Argumentet holder ikke vann. Det krever ikke stor innsikt for å forstå at Thatchers uttalelse i britisk fjernsyn om at Storbritannia ble «swamped» av innvandrere, traff innvandrerne langt mer enn det detroniserte National Front. I en rapport som Den Europeiske Jødiske Kongress' forskningssenter har utarbeidet, og som ble presentert for EUs ledere ved toppmøtet i Essen like før jul, konkluderes det med at slik politikk «legitimerer rasistiske og xenofobiske (fremmedfiendlige) plattformer, og bidrar til å øke de høyreekstreme partiers legitimitet». Dette burde også for norske partier ta lærdom av - man oppnår ikke noe positivt ved å ta opp ekstreme krefters politikk.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.