[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
Norske myndigheter

vil hindre familiegjensyn

Norske myndigheter nekter to vietnamesiske tenåringsbarn en lovlig gjenforening med sin mor. I stedet er de satt i fosterhjem.

AV PåL MATHIESEN

Tenåringsbarna har befunnet seg på det midlertidige fosterhjemmet i Stange siden mai. Dette til tross for at eldstemann, en 16 år gammel jente, som kvoteflyktning har rettslig krav på familiegjenforening. Likevel har Utlendingsdirektoratet (UDI) ved førstekonsulent Gunda Olsen, blankt avslått morens søknad om oppholdstillatelse i Norge.

Ignoranse og sendrektighet

Den 35 år gamle morens søknad om opphold i Norge ble avslått 6. april -95. I avslaget hevdes avgjørelsen hjemlet i utlendingsforskriftenes paragraf 23 e.

- Det slo meg umiddelbart at Gunda Olsen i UDI hadde lagt feil paragraf til grunn, forteller Karin Fløistad i Juss-Buss. Den paragraf Olsen har brukt regulerer forhold der barnet befinner seg utenfor Norges grenser, mens en av foreldrene befinner seg i riket. Jeg har siden 24. mai gjort Gunda Olsen oppmerksom på hennes soleklare feilbruk flerfoldige ganger - skriftlig som muntlig. Men på tross av saksbehandlerens myndighet til å omgjøre vedtak, har ingenting skjedd. Mens de to uskyldige barna har befunnet seg i fosterhjem, har Gunda Olsen valgt å ta ut to ferieopphold på til sammen fem uker. Det mest sjokkerende har likevel vært det inntrykket av at Olsen rett og slett ikke synes å ha forstått hva vi snakker om.

Fløistad i Juss-studentenes rettsinformasjon forklarer at den udiskutabelt riktige paragraf å bruke i denne saken er 23 g. Denne gir foreldre til kvoteflyktninger under 18 år status som «nærmeste familiemedlem», og derigjennom automatisk oppholdstilatelse. Eksperten i utlendingsrett ved Sivilombudsmannens kontor, Vidar Landmark, sluttet seg umiddelbart til Fløistads oppfatning da hun henvendte seg dit, etter 14 dagers «hodestanging» mot byråkrati-muren.

Hverken ansvarlig saksbehandler Gunda Olsen eller kontorsjef Liv Gjørstad ved UDI, ønsket å kommentere saken overfor Morgebladet. Liv Gjørstad anså seg selv som ansvarlig, men nektet å gå inn på saksinnholdet.

Tragisk dimensjon

Historien om de vietnamesiske barna på Stange har flere tragiske dimensjoner. Den eldste piken flyktet helt alene fra Vietnam i 10 års alderen. Hun ble siden «plukket opp» i en flyktningeleir og sendt til Norge i 1990. Sommeren 1992 ble far og bror innvilget familiegjenforening. Årsaken til at barna i mai dette år ble overført til fosterhjem, var fordi faren sviktet sin omsorgsfunksjon.

Etter Juss-Buss' vurdering utgjorde denne særdeles vonde opplevelsen for barna et ytterligere argument for at moren snarest måtte få komme til Norge. Etter å ha blitt sendt rundt til flere ulike saksbehandlere fikk Karin Fløistad et slags svar 8. juni: ingen av saksbehandlerne mente at saken var spesiell. Klagen fra Juss-Buss ville derfor bli lagt bakerst i bunken. Dermed ville saken fått avslag igjen, selv om den var blitt behandlet etter den riktige bestemmelsen.

Etter påtrykk de påfølgende uker fikk Juss-Buss opplyst at saken var blitt overført til Justisdepartementet 27. juni. Fordi saksbehandlerene både i UDI og i Departementet har hatt ferie de første ukene av juli, har det ikke lyktes Juss-Buss å komme videre. Og mens byråkratene har nytt sin ferie, har barna på Stange levet i fullstendig uvisshet om sin egen fremtid.

Liv Marit Endresen, fungerende pressekvinne i UDI's utlendingsavdeling, påpeker mentaliteten meget klart: - Vi i forvaltningen bedriver ikke skjønnsmessig vurdering, vi følger bare lov og regelverk. Sitat slutt.

Et holdningsproblem

Fløistad beskriver saken som sjokkerende, tragisk og helt utrolig. Hun har aldri opplevet maken til ignoranse og sendrektighet fra innvandrings-myndighetenes side og setter spørsmålstegn ved et system som nekter to mindreårige kontakt med sin mor, mens byråkratene selv tar ut lange ferier.

I tillegg til inkompetansen tror Føistad det også må ligge fremmedfiendtlige holdninger bak. At barn med flyktningestatus som oppholder seg fullstendig lovlig i Norge blir utsatt for slik ignoranse, kan vanskelig forklares annerledes, mener hun.

Karin Fløistad er dessuten oppskjørtet over det faktum at UDI, som et rent forvaltningsorgan, i det hele tatt har innlatt seg på å vurdere en så klar gjenforeningssak som denne. Juss-idealisten antar at myndighetene har brukt ett år bare på å behandle morens søknad - en tragedie i seg selv.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.