Sagaene og Anders Johansen

STEFFAN SNæVARR

norske sagalitteratur» viser at nordmenn ikke alltid har vært

naturorienterte. Problemet er bare det at sagalitteraturen er islandsk og

slett ikke norsk, slik at sagaforfatternes manglende interesse for naturen

sier oss ingenting om hvordan datidens nordmenn betraktet den.

Noen spør kanskje om ikke nordmenn og islendinger var «ett fett» på den

tiden slik at vi med god samvittighet kan kalle sagene «norske». Svaret på

dette spørsmålet må bli et rungende «nei». Grunnen er for det første at

islendingene er ingen rennorsk utflytternasjon, men har ganske mye keltisk

blod i årene. For det andre brukte islendingene ingen felles betegnelse

på seg selv og nordmenn på den tiden. Følgende sitat fra Sturlunganes

saga bekrefter dette: «I de dagene var nordmenn store fiender av

islendingene». Og ifølge Snorris Kongesagaer sier Olav den helliges

islandske hoffdikter Hjalti Skjeggjason at han er nøytral i konflikten

mellom Norge og Sverige fordi han ikke er nordmann. For det tredje kalte

islendingene nordmenn «utlendinger», f.eks. i Sagaene om Oeyrbyggjane, 18.

kapittel. Det hører med til historien at hin «norske» Snorri Sturluson

kaller alle ikke-islendinger «utlendinger» i sitt forord til den spesielle

utgaven av Olav den helliges saga. For det femte beskriver datidens

utenlandske historikere, f.eks. dansken Saxo Grammaticus og tysken Adam av

Bremen, islendingene som en av de fire nordisktalende nasjonene. Nevnes kan

at den norske Kongespeilen refererer til Island som et fremmed og mystisk

land. For det sjette var Island en selvstendig stat i nærmere

trehundreogfemti år, og det finnes en hel del eksempler på islandsk

patriotisme i middelalderen i den grad det fantes patriotisme på den

tiden. Det gjelder ikke minst for tiden etter at Island kom under norsk

herredømme. Når den norske kongen prøvde å tvinge det islandske

alltinget til å akseptere en ny lov uten å mukke, protesterte tingmennene

og sa «hvis vi gjør det mister vi landets frihet». Og i et protestbrev til

den norske kongen kaller representanter for den islandske almuen Island

«vårt fedreland».

Anders Johansen siterer Njaals saga i sin artikkel. Han har godt av å

vite at det finnes ingen tegn på at ættesagaene var kjent i Norge i

middelalderen. Han bør også reflektere over det faktum at islendingene

leser sagaene i orginalen mens nordmenn er henvist til å lese dem i

oversettelser eller lære språket. Dette faktumet pluss de fakta jeg

oppramset tidligere viser hvor tvilsomt det er å kalle de islandske

sagaene «norske».

Johansen forstår ikke at den norske sagaideologien er en del av den

kontinuitetsmyten han selv kritiserer. Det er nemlig om å gjøre for de

norske sagaideologene å vise at det er blitt produsert stor norsk

litteratur gjennom tidene, lenge før Ibsens og Hamsuns tid. Hvis man vil

kritisere norske kulturmyter bør man kritisere det Willy Dahl har kalt

«norsk kulturimperialisme», nordmenns tilbøylighet til å kalle Islands

gamle litteratur sin.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.