[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

«Kem har spydd på lefsa mi?»

TOVE NEDRELID

Kommet langt vekk fra forskertilværelsen, kvepper jeg likevel til når jeg gjøres oppmerksom på en artikkel i Morgenbladet 7. juli. Her trekkes mitt navn frem som det eneste (!) i forbindelse med diverse kritikkverdige slutninger om «det norske» - i Anders Johansens øyne. Kanskje kan dette sees i sammenheng med et innlegg jeg hadde i Nytt Norsk Tidsskrift nr 2 1992, der jeg forsøkte å stille en vettug protest mot hans syn på røtter, fremkommet i artiklen Sjelen som forretningside i samme tidsskrifts nr 2 - 1991. Som kjent mener Anders Johansen at det bare er trær som har røtter. Han har ennå ikke kunnet gi noen forklaring på hvorfor da mennesker gråter når deres røtter blir skåret av, men så er han jo heller ikke medisiner. Jeg har ikke lest pamfletten det er snakk om i intervjuet i Morgenbladet, men så vidt jeg har kunnet forstå av avisomtalene, må den være en videreføring av Sjelen som forretningside.

Noe av det umiddelbart mest interessante ved herværende intervju, er at Anders Johansen i sin kritikk av mine synspunkter bruker et moment fra min bok «Utpå tur på nordmanns vis» for å synliggjøre mangelen på avsnitt i tidlig norsk og nordisk litteratur som romantiserer naturopplevelsen. Det er nemlig akkurat det jeg også gjorde, men det kommer selvsagt ikke frem.

Det jeg ikke forstår ved Anders Johansens tenkemåte, er at han tillegger alle andre en mangel på historisk dybde i sin forskning rundt temaet, uansett hvor mye man forsøker å underbygge sine teorier. For Anders Johansen eksisterer tydeligvis bare enten- eller, ikke både- og. Dette kan tyde på at han ikke makter å få med seg alle de nye forskningsresultatene rundt nasjonalismen i Norge - eller kanskje ikke er villig til å vurdere dem på et objektivt grunnlag. Ved Universitetet i Oslo har historikerne i flere år drevet et nasjonalismeprosjekt med mange nye, interessante og grundig underbygde resultater. Jeg mener at media heller burde beskjeftige seg med disse, enn med ting vi har hørt før. Det har imidlertid alltid vært mer pirrende å presentere materiale fra folk som «tør» gå mot konvensjonene.

Siden det er jeg som er blitt trukket frem i nevnte intervju i Morgenbladet, vil jeg bare kort få si følgende: Enhver som hevder at ingen land har kulturelle særtrekk, må være blind. Som jeg har sagt tidligere, er det i et oversiktsbilde (over tid) de samme, felleskulturelle trekk som smeltes inn i det grunnleggende «nasjonale», dvs. det som befinner seg av næringsvilkår og problemløsninger i forbindelse med disse innenfor en nasjons mer eller mindre tilfeldige grenser, som gir en særnasjonal kultur. For å gjøre det lettvint for meg selv, tar jeg frem avslutningsavsnittet fra hint innlegg i Nytt Norsk Tidsskrift, hvor jeg skrev følgende:

Det norske finnes - ikke uten påvirkning fra andre land gjennom århundrer - men med et praktisk kulturelt uttrykk som er skapt ved at disse ytre elementene er blitt slipt mot de forutsetningene som landet byr. Når Anders Johansen snakker om at vår kultur er mangfoldig, skal jeg i sannhet støtte ham fullt ut. Vår svære grautskje av et land, langt som et vondt år og med klimatiske og topografiske forskjeller som vi må til nasjoner med et mye større flateinnhold for å finne maken til, har i all tid nydt godt av en befolkning som med ekstrem tilpasningsevne og sta oppfinnsomhet har lært å leve med og av de betingelsene som er blitt budt dem. Dette i seg selv borger for et enormt mangfold, men det betyr ikke at vi overhode ikke har noe felles. Det er jo nettopp dette de aller fleste nordmenn definerer som rammen for sin tilværelse, for sin tilhørighet her i verden. Derfor blir det meningsløst å si at identitet - både som selvforståelse og andres karakteristikk - ikke har noen kulturell forankring, heller snarere tvertimot, vil jeg påstå! Det norske mennesket har dype røtter i en særpreget kultur som gir de fleste en trygg, om enn ikke alltid så bevisst, identitet.

Jeg kan ikke se at noe av det som hittil er kommet av ny forskning, kan bestride dette. Men obs! jeg påstår heller ikke at vi ikke kontinuerlig er under påvirkning av forskjellige «reisende kulturtrekk». Jeg er f.eks. ikke blind for at pizza er blitt den nye nasjonalretten, men jeg synes jo at historien som gikk i pizzaens introdusjonsperiode er ganske talende for det jeg nettopp har skrevet: Det var den om dølen som fikk servert pizza for første gang, og utbrøt: «Kem har spydd på lefsa mi?» Man griper det nye ut fra de foreliggende betingelsene og gjør det til sitt eget. Ofte vil formen bare være svakt gjenkjennbar for dem som har tilknytning til stedet der det nye kulturinnslaget kom fra.

Anders Johansens store misforståelse er at han ikke kan se litt ut over sin egen skigard… ja, den var vel provoserende for en som til de grader mener han gjør nettopp det! Dessuten blir man svært nysgjerrig på hvorfor han er så opptatt av å eliminere norsk kultur, hvis ikke det rett og slett bare irriterer en genuin postmodernist at befolkningen synes mer enn godt om å ha feste i et territorium og føle seg som del av en stor gruppe mennesker som har et felles kulturelt grunnlag. Men den videre debatten rundt temaet får de føre som fremdeles arbeider med dette.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.