Pasifistisk retorikk

KNUT ERIK STRAND

1) Er partene i krigen likeverdige?

Aspholm-Hole synes å mene dette, det kan iallfall være en tolkning av hennes motstand mot at FN skal ta stilling i konflikten, «der alle parter unektelig har benyttet totalt uakseptable metoder».

Ett av flere poenger i denne sammenhengen er at denne bruken synes noe ujevnt fordelt. I Aftenposten 13. mars i år kunne vi lese om en CIA-rapport, som forteller at serbiske styrker står for mer enn 90 prosent av den etniske rensingen i eks-Jugoslavia. Når vi samtidig vet at kroatiske styrker til tider heller ikke alltid har ligget på latsiden, blir det ikke mange prosentene igjen til regjeringshærens bruk av de uakseptable metodene. Denne burde derfor med all rimelighet kunne kreve FNs fulle militære støtte i sine operasjoner.

Ett annet poeng er med hvilken legitimitet de forskjellige parter kan begrunne sin krigføring. Det er min påstand at den måten staten Bosnia ble dannet på nettopp begrunner dens legitimitet: valgene til det bosnisk-herzegovinske parlamentet i 90, hvor det nåværende regime fikk et solid flertall, og folkeavstemningen i 92 om man skulle gå ut av rest-føderasjonen. Selv om serberne boikottet denne avstemningen, deltok 70 prosent og resultatet gikk klart i favør av løsrivelse. 8. april 92 blir Bosnia-Herzegovinia anerkjent som legitim stat, bl.a. av Norge.

Vi ser altså at Bosnia har sitt folkerettslige på det tørre. Desto skammeligere fremstår den våpenboikotten man har belemret regimet med. Parallellen finner vi i den tilsvarende behandligen av den legitime spanske republikken i 36.

2. Hva har forhandlingene ført til?

Først og fremst har de bidratt til å gi krigsforbryteren Karadzik legitimitet som forhandlingspartner. Dernest har man med sine delingsplaner spilt forbryternes spill, ettersom planene har forutsatt gjensidig etnisk rensede områder.

Men det er verre: I Die Zeit 30. juni advarer Mostars EU-innsatte administrator Koschnick mot hva som kan skje, dersom Stoltenberg lykkes med sine fredsforhandlinger mellom kroater og serbere om Krajina-regionen: muslimenes fiender vil få ryggen fri og frie hender, «tegnene på et nytt München 1938 blir stadig flere, denne gangen på muslimenes bekostning».

At det i en slik sammenheng kan være «en meget korttenkt, urasjonell og umoralsk strategi» å gå imot fortsatt «fredsmekling», begriper jeg ikke.

3. Kan rettferdighet gjennomføres uten maktbruk?

Nei. Aspholm-Hole spør: «Hvordan kan FN fortsette arbeidet med tribunalet i Haag der FN-personell bestreber en rettferdig og ansvarlig rettergang - så lenge en annen del av FN er aktiv part i krigen?» Motspørsmål: Hvordan kan dette tribunalet bli noe annet enn en moralsk pro-forma-affære, dersom de nødvendige midler ikke blir tatt i bruk for å fatt i de virkelige ansvarlige krigsforbryterne? Og hva vil skje om tribunalet ender opp med å dømme ledere som allerede har fått fredsforhandlet seg til en oppdeling av Bosnia? Vil resultatet bli en evig fred? Hvor naiv er man?

Dessuten: I Gulf-krigen gikk verdenssamfunnet inn med alle maktmidler for et regime som med demokratiske øyne ikke tåler sammenligning med Bosnias. Legitimeringen av denne aksjonen er med «måteholdet» i Bosnia-konflikten gått opp i oljedamp.

Står vi tilbake med et svik mot de bosniske muslimene, kledd i pasifistisk retorikk.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.