Oxford Blue

AV ØYVIND JÆGER

Siden den gang: Srebrenica; Zepa; Bihac; Gorazde? Ingenlunde har ministrenes sans for bevende indignasjon avtatt, når det rettes på slipsknuten og utbasuneres «rapid reaction» og «decisive action». FN? «Safe Areas»? Formodentlig egnet til å muntre general Ratko Mladic igjen, etter at han i talende gester forlystet seg ved å henge opp og egenhendig avlive en gris foran øynene på kommanderende for FN-styrkene i Zepa. Så hva kan FN gjøre? Og NATO? Hva gjør stormaktene - Kontaktgruppen for Bosnia? «Virtually dead», er det hevdet. Man unnlater ikke å repetere seg selv i plaprende villrede av den grunn.

Alt mens FNs fredsmegler på sedvanlig vis ikke besværer seg nevneverdig med presise avgrensinger og sublime nyanser. Men heller gjør forsøk på tilskrive virkeligheten mening fra en avfeldig intellektuell ballast. Inkompetanse er uomgjengelig. Ved slik å frabe seg andre menneskers etniske selvforståelse, ignoreres det som er deres adferdsmessige realitet - deres grunnlag for å handle i verden. Skal man da kunne forstå? Hva verre er: Diskrediteringen er et faktum - unntatt for fredsmegleren selv og hans oppdragsgiver. Pytt-pytt. Asbjørn Eide ved menneskerettighetsinstituttet i Oslo iler til unnsetning: Vel var vendingene stupide, men saken er at Bosnias løsning ikke kan finnes innenfor etniske kategorier. Utmerket - men i seneste laget. Maktpolitikernes etno-politiske entreprise skaper etniske konflikter - og det er tre år siden krigen i Bosnia begynte. Det kan være det samme. Vi antar at norsk offentlighet i det seneste er befruktet av pensjonert general Fredrik Bull Hansens uavlatelige og beredvillige besyv - med fatal virkning for eventuelle uklarheter.

Dette er ikke alt. Etter den fenomenale suksessen i Rwanda, der FN vekselvis halset unna eller besang sin egen patos orkestrert av CNN, insisterer FN nå på å komme tilbake - og Boutros-Ghali har avlagt visitt. Rwandeserne selv har imidlertid snart fått nok av snikk-snakket. Landets forsvarsminister anser FN for å bidra med lite annet enn å beskytte massemordere, underbygge etniske skillelinjer og krenke landets suverenitet. Mens FN-personellet i Rwanda popper omkring i 600 firehjulsdrevne kjøretøyer, har egen radiostasjon og hundrevis av computere, er den rwandesiske statsadministrasjonen uten intern telefonforbindelse. Av de 700 millioner US$ som i januar ble stilt Rwanda i utsikt, er skarve 69 millioner betalt ut, hvorav 26 til fratrekk for den forrige regjeringens utenlandsgjeld. Og i Goma går livet sin gang blant hutu-flyktningene, mens militsiaen forbereder invasjonen av Rwanda - og våpnene strømmer inn. Igjen har Frankrike en av sine koloniale fingre tykt i paien, mens gaullistene skriker i munnen på hverandre om glorié‚ prøvesprengninger og tropper til Bosnia.

Det er mer også. For eksempel FNs nedslakting av somaliske sivile, ledsaget av internasjonal harnisk over CNN-redigeringen av folkemengdens reaksjon på massemordet. Eller de livsglade og initiativrike FN-soldatene fra Canada, som fikk fatt i en somalisk unggutt og torturerte ham til døde - skar av ham ørene, tok fotografier, flirte og avkjølet seg med øl. Bare timer etter at amerikanerne leiet de ærerike FN-soldatene ut av Somalia, kunne BBC rapportere at situasjonen i Mogadishu var betraktelig forbedret.

Så, mens serberne i Bosnia behager seg uopphørlig med politiske ydmykelser av «verdenssamfunnet», setter vestlige statsledere hverandre stevne i London - og nevner ikke engang Srebrenica, Zepa og Bihac - der lidelsene utspiller seg parallelt med Malcolm Rifkins lunch. Derimot; hvis-såfremt-ifall: Da kommer NATO-flyene og slår ned i hodene deres! Helt enig er man naturligvis ikke - og den atlantiske splittelsen i NATO åpner seg. Amerikanske republikanere vil i tillegg oppheve våpen-embargoen slik at kan det bli litt mer futt i den bosniske regjeringshæren. Og betydelig mindre pinefullt å se på serbernes uhyrligheter i enklaver FN først har demilitarisert, så erklært for «safe havens». Trygghet og sikkerhet under FN-garanti siger stadig i kurs.

Det er etterhvert gammelt nytt at moderne konflikter ikke følger militær æreskodeks, har klare mål, rasjonelle aktører og utspiller seg mellom «suverene» statsmakter med overdrevne forestillinger om egen demarkering.

Til tross for Clausewitz, nasjonale militærakademier og Henry Kissinger, er det sannsynlig at stadig flere konflikter vil fortone seg kaotiske og diffuse - som Bosnia, som Rwanda, som Somalia - ettersom deres fremste karaktertrekk er nettopp fraværet av de aktører, strukturer og institusjoner som danner statssystemet slik vi kjenner det. Ikke da til å undre seg over at det snart bare er blant sikkerhetsrådets faste medlemmer man finner den oppfatning at FN tjener noen konfliktløsende hensikt. Allerede i 1969 karakteriserte Sir Robert Jackson FN som et «prehistorisk monster». Fortsatt virrer man avsindig omkring som om internasjonal politikk var en konstant størrelse - som om verden er uendret siden 1945. Som om også moderne konflikter kan bringes til opphør dersom mektige statsledere bøyer seg over kartet - klare for nye pennestrøk - opphisset over egen besluttsomhet i omgang med tynne linjer som symbol på politisk suverenitet. Bare de ringeste bankett-effekter kan påregnes - men ikke av menneskene det gjelder.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.