[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Politiet som moralsk aksjonist

Kampen for vår seksuelle frihet er en kulturpolitisk milepæl innenfor den vestlige verden. Langt på vei sammenfaller den med demokratisering og sekularisering av samfunnet generelt.

AV PER THORSDALEN

På bakgrunnn av Oslo- politiets onfattende porno- razzia tidligere i sommer bør vi stille spørsmål hvorvidt slike ensidige aksjoner er tilstrekkelig effektive i kampen for å bekjempe et onde de fleste av oss er i mot. Hverdagen for norske tollere har derimot i de siste årene fått et stadig økende innslag av konfiskering av ekstremt avvikende pornografi. Innholdet i denne perverse pornoen kjennetegnes av samleieskildringer mellom voksne mennesker og lik, dyr og barn. Enkelte røster har derfor med rette allerede tatt til orde for et totalt forbud mot import av slike grove former for pornografiske publikasjoner. En generell oppmykning av dagens lovverk bør imidlertid sees på som et supplerende virke- middel for å redusere bruken av pervers pornografi. Hvis filmer med normal seksualitet ble legalisert ville det ikke lenger være så attraktivt for folk å gå til undergrunnen for å få tak i slike produkter. For det er i undergrunnen skitten først og fremst finnes. Her spekuleles det rått i fremstillinger av grovt avvikende seksualitet. Samtidig er folk flest i økende grad opptatt av en spennende og eksperimenterende erotikk. Særlig unge mennesker - vil bryte grenser og Ieve ut dybdene i sin egen seksuelle integritet. Noen søker å eksperimentere med seksuelle leker, rollespill, klær eller ulike former for erotiske stimuli. For at mangfoldet i den menneskelige seksualitet skal kunne innrømmes et rimelig armslag kan vi reise spørsmål om vi bør foreta en endring av Straffelovens paragraf 221. Selv om denne tidvis er en såkalt «sovende paragraf» blir ikke spørsmålsstillingen mindre viktig av den grunn. I dag er det ikke tillatt rent filmatisk å formidle kjønnsorganer i bevegelse, onani eller penetrering.

Lovverk i utakt med virkeligheten

Dagens lovverk kliminaliserer i realiteten også svært mye god positiv og normal seksualitet. Dette harmonerer forøvrig dårlig med signalene fra Kulturdepartementets nylig utgitte rapport under tittelen «Nye trusler mot ytringsfriheten i Norden». Med utgangspunkt i den tidligere rettssaken mot forfatteren Agnar Mykle konkluderer utvalget bak rapporten blant annet at det juridiske grunnlaget for å forby erotisk kunst ikke lenger er gyldig. Selv om lovens intensjoner er gode, kan det gode bli det bestes fiende. For at lovverket skal kunne ha den effektive normregulerende funksjon intensjonene tilsier, utgjør dagens utfordringer innenfor den abnorme delen av porno- industrien en tankevekker for oss alle. Samtidig erfarer vi at den teknologiske media- revolusjonen allerede har brutt grensene for norske myndigheters muligheter til å kontrollere hva vår hjemlige opinion bør tillates å beskue av normalseksuelle utfoldelser på TV- skjermen. De tyske TV- satelittene og for eksempel TV 1000 er tilgjengelige for alle seere med parabolantenne eller som har tilknytning til et kabelanlegg. Det er derfor kanskje på høy tid å oppdatere vårt lovverk på dette punkt slik at avstanden til realitetene blir mindre. Dette vil med hell også kunne være til fordel for den rent juridiske signaleffekt i og med at lovgivningens intensjoner ville bli mer presise.

Samfunnsansvar eller moralisme

I den generelle diskusjonen omkring pornografi, seksualitet og moral er det ikke uvanlig at frontene tilspisser seg mellom en moraliserende puritansk fløy og den mer livsbejaende hedonistiske motpol. Den etiske diskusjonen tar ikke så rent sjelden utgangspunkt i en innsnevrende moralisering med utgangspunkt i religion eller den enkeltes kristenliv. Spørsmålet er om ikke situasjonen i vår tid er så presserende at vi ikke lenger kan tillate oss en fin- estetisk normdiskusjon om den moralske riktigheten av filmatisk formidling av fri seksuell utroldelse mellom voksne mennesker. Med all respekt for enkeltmenneskets religiøse følelser bør tiden kanskje være inne for en fornyet debatt om denne siden av etikkens hensikt. Spørsmålet er om religionen overhodet har noen realistiske og vettuge svar konfrontert med livets seksuelle

utfordringer. Sannheten ligger i om ikke dagens problemer snarere krever helt andre løsninger basert på at menneskets driftsliv og basale grunnbehov ikke må fremstilles som noe som egentlig står i kontrast med etiske størrelser i sin alminnelighet. Den norske kirkens interne strid i spørsmålet om legitimering av homoseksuell praksis er et klart eksempel på den normkontlikt som hersker innenfor et slikt miljø. Evnen til modernisering av holdninger til seksualitet kolliderer med et fastlåst menneskesyn såvel som rigiditeten i moralens begrunnelse generelt. En rent sekulær eller humanistisk tilnærming til etikk innebærer derimot at moralen bør baseres på våre felles allmenn- menneskelige livserfaringer samt viten utfra etterprøvbare metoder og vitenskapelig innsikt. I Norge har særlig seksualopplysning i regi av blant andre Mødrehygiene- kontoret spilt en betydelig rolle som kontrast til puritanismens lidenskapelige driftsfortrengninger. For i den levende humanismens kjerne ligger også den ydmyke erkjennelse av at «jeg kan ta feil og trenger et korrektiv». Dette omfatter også den personlige kristnes eller den troendes moralforståelse rett og slett fordi ingen av oss har historisk mandat til å monopolisere verken moral eller etikk. Det er derfor svært viktig ikke å konstruere kunstige motsetninger mellom samfunnets behov for trygghet og solide verdiforankringer på den ene side og individets behov for livsutfoldelse og rett til å leve ut sin naturlige seksuelle integritet. En generell respekt for det enkelte menneske forutsetter derfor egentlig en utstrakt toleranse også for det seksuelle mangfold. Integritetsfaktoren blir seksualpolitisk helt nødvendig for ikke å gi presedens for utglidninger, perversasjoner eller regulære overgrep, men også for å forsvare retten til å være og leve slik vi er som mennesker.

Kampen for vår seksuelle frihet er dessuten en kulturpolitisk milepæl innenfor den vestlige verden. Langt på vei sammenfaller den med demokratisering og sekularisering av samfunnslivet generelt. For når alt kommer til alt er mulighetene for intim personlig selvrealisering kanskje den dypeste menneskerettighet av alle? Den er en regulær «buffer» mot religiøs fanatisme, livskneblende puritanisme eller andre former for fortrengningsideologier med henblikk på menneskets utfoldelse. På den annen side har vi problemet med seksuell trakassering. Men vi bør ikke overse at utfra en sekulær liberal rettsstatstradisjon er det utelukkende på det tidspunkt hvor individer utsettes for overgrep mot sin seksuelle vilje eller frihet at situasjonen blir gjenstand for moralsk vurdering.

Politisk program for sunn seksualitet

I en tid som lett kan kjennetegnes av normoppløsning og utglidninger kan denne situasjone avlede positive reaksjoner. Den kan skape større bevissthet om menneskets eksistensielle valg og dermed fremme en mer prinsipiell diskusjon om grunnleggende livsverdier. Finnes det så grobunn for en slik pragmatisk eller nytteorientert debatt om etikk, seksualitet og pornografi i dagens Norge? Formålet med en slik fornyet kulturdebatt ligger blant annet i det underliggende behovet for å styrke kampen for et regulært politisk program for sunn seksualitet. Varig åpenhet om normal- seksualitetens gleder kan være det mest effektive virkemiddel i kampen for å bekjempe den verdinihilistiske ideologi som den perversjons- fikserte pornografien i realiteten fremmer. Ved i større grad å legitimere den normale spennvidden innenfor den menneskelige seksualitet, vil den perverterte spekulasjonen parallelt kunne svekke sin tiltrekningskraft. Den vil rett og slett ikke lenger ha noe uutlevd vakuum å livnære seg av. Ved å gjøre den positive og eksperimentelle seksualiteten mindre forbudt også når det gjelder den rent filmatiske formidling av denne, vil det relative behovet for abnormitet avta. Dette er viktig først og fremst utfra et generelt samfunnsperspektiv. Men det mest sentrale ligger på et enda mer grunnleggende plan: Til syvende og sist blir dette gjenstand for vår personlige ærlighet. Kanskje sommeren snart er temperert for en het, om ikke akkurat fruktbar konfrontasjon mellom samfunnets klassiske liberalere og venstresidens styringskåte kulturradikalere?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.