[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Tyskland

DDR-nostalgien, forskjellene mellom øst- og vesttyskerne og problemene ved sammensmeltingen av de to tyske statene er gjenstand for stadig nye meningsmålinger og forskningprosjekter. Resultatene er ofte overraskende.
DDR-nostalgi er et hyppig brukt uttrykk for å beskrive en del fenomener som viser seg i de nye tyske delstatene - om det så skulle være de overraskende gode valgresultatene for PDS, etterfølgeren etter det gamle kommunistpartiet, eller nye salgsrekorder for typisk østtyske produkter. Slike produkter er f.eks. Radeberger Pils - et øl som i DDR-tiden stort sett ble eksportert til utlandet og som også i dag er dyrere enn sammenlignbart vesttysk øl, eller RotkŠppchensekt, en musserende vin som nå er blant de billige, men som var luksus for DDR-borgerne. Omsetningen på denne vinen har steget fra 15 mill. flasker før 1989 til 17 mill. i dag. Mesteparten blir solgt i de østlige delstatene. Man opplever også et nytt interesse for pop, rock og filmer fra DDR. I Østberlin finnes det hver fredag en «ost rock disco», hvor både billettene og drinkene koster det samme som i gamle dager i DDR. Det selges selfølgelig bare autentiske varer, som f.eks. den klissede «vodka-cola» med original DDR-Club-Cola. Musikken blandes som i sin tid forordnet av SED-diktaturet: 60 prosent av låtene er DDR-produserte, bare 40 prosent er utenlandske. Når låtene fra kjente og kjære grupper som Renft eller Pankow spilles, får mang en gjest tårer i øyne. Stedet er ikke bare populært blant dem som opplevde hele sin ungdom i DDR, mestparten av gjestene er mellom 20 og 25 år. Tilstrømningen forklares av de unge med at de egentlig ikke fikk tid til å ta avskjed fra livet sitt i DDR. I løpet av alt for kort tid ble hele deres omverden forandret. Det nye var selvfølgelig spennede og måtte prøves ut. Men etter en stund oppdaget man at det med statens forsvinning også var forsvunnet en stor del av ens egen historie. Gjennom enkelte produkter, musikk og filmer kommer man igjen i kontakt med denne siden av seg selv. Samtidig skaper det en samhørighetsfølelse som mange har behov for etter at de gamle, kjente rammene forsvant.

Øst-contra vesttyskere som forskningsgjenstand

DDR-nostalgien og forskjellene mellom øst- og vesttyskere etter førti års liv i kontrære samfunnssystemer er et populært tema for meningsmålinger og forskningsprosjekter innen sosiologi og psykologi. Resultatene kan vare nokså overraskende. Så viser seriøs forskning at østtyskerne i gjennomsnittet både er en centimeter kortere og litt tykkere enn brødrene og søstrene i vest. Dessuten dør de to år tidligere. Til gjengjeld har de mer glede av sex. Som man allerede for noen år siden kunne lese i en undersøkelse om «den europeiske mannen», hadde østtyskerne både oftere sex og var mer utholdende enn de fleste andre europeerne. Dette var riktignok før kapitalismen med sine utallige tilbud og valgmuligheter innen fritidssektoren kom over dem.

Men selvfølgelig finnes det andre områder hvor forskjellene mellom øst- og vesttyskere er av større betydning for sammensmeltingen av de to delene av Tyskland. Det begynner med arbeidsdagen, som for østtyskerne starter senest kl. 7. (Arbeidsdagene i DDR værte med pauser i 9,25 timer og så måtte man ha tid til å stå i alle køene før butikkene stengte kl. 18.) Mange vesttyskere som har valgt å være med på ombyggingen i øst som leder av bedrifter eller i politikken har store problemer med å tilpasse sin døgnrytme til dette. På den annen side klager de over at mange østtyske arbeidstagere ikke jobber intensive nok i arbeidstiden. Dessuten vil østtyskerne ha det varmere på arbeidsplassene sine - minst 25 grader - mens vesttyskere jobber best ved mellom 18 og 20 grader. Østtyskerne pleier å ha en mer vennskapelig tone med arbeidskollegaene sine som de også oftere har private kontakter med, mens vesttyskerne skiller mer bestemt mellom jobb og fritid. Større nærhet viser østtyskerne også helt konkret når de f. eks. står i kø. Forskerne har målt at østtyskerne holder maks. 15 centimeters avstand mens de venter i en kø, mens vesttyskerne foretrekker å stå hver for seg. Dette er et konkret uttrykk for forskjellige livsholdninger - en mer kollektivistisk i øst mot en utpreget individualistisk i vest. Selv om presset for å tilpasse seg den vestlige livsstilen er stor viser det seg at den østtyske levemåten har sine gode sider. Østtyskerne finner mer støtte i familien og har generelt mer positive minner om barndommen sitt enn gjennomsnittet i vest, har sosiologer funnet ut. Dette er en viktig grunn for at mestparten av østtyskerne har taklet de enorme omveltningene i deres liv uten å ta skader. Psykosomatiske lidelser er i dag ikke hyppigere påvist i øst enn i vest.

Den typisk østtyske jamringen

Et typisk fenomen som skiller øst- fra vesttyskerne og som mange vesttyskere stiller seg helt uforstående til er den utbredde jamringen over tilstandene. En vesttysk sosialantropolog, Susanne SpŸlbeck, har i 16 måneder drevet feltstudier i en liten by i ThŸringen og bl.a. reflektert over denne jamringen. Resultatet ble offentliggjort i en interessant liten artikkel i en ellers ujevn og dårlig redigert samling med tekster om hverdagen etter gjenforeningen (Wolfgang Benz, Marion Neiss (utg.): Deutsche Erfahrungen, deutsche ZustŠnde, Berlin 1995). Hun skriver at jamringen, som enten er stusslig, nesten gråtende, eller opprørt og kjeftende, følger et bestemt mønster. Den har en viktig funksjon. Gjenstanden for jamringen er uvesentlig. Hun gjengir en samtale om den østtyske Trabant og den alt for store hastigheten på østtyske veier etter gjenforeningen. I løpet av den korte samtalen blir både bilens utilstrekkeligheter og den høye prisen beklaget, mens vesttyskerne har raskere og rimeligere biler som Trabanten ikke kan konkurrere med. Verden blir fremstilt som urettferdig uten at noen ansvarlig for tilstanden nevnes. Dette er typisk for jamringen som alltid retter seg mot imaginære, høyere makter og som vanligvis avsluttes med at «det er det ingenting man kan gjøre noe med». Jamringen skaper konsensus og identitet. Konklusjonen for samtalepartnerne er at man sitter i samme båt. Samtalen inkluderer dessuten en usynlig tredje part: overvåkningspolitiet eller statsmakten, hvis tilstedeværelse man alltid måtte regne med. Mens man på den ene siden signaliserer en kritisk holdning til forholdene (som man selv ikke er ansvarlig for) forsikrer man samtidig den usynlige statsmakten om at man ikke har tenkt å gjøre noe med de kritiserte forholdene. Slik skaper samtalepartnerne en overenkomst om at begge er ofre.

For vesttyskere er dette helt uforståelige signaler. De har vokst opp med idealer om selvbestemthet og selvrealisering. Mens østtyskerne opplevde begrensninger på alle plan, vokste vesttyskerne opp med et ideal om «the american dream», om ubegrenset frihet, hvor alt er mulig og avhenger av en selv. Opplevelsen av avmakt og hjelpeløshet er derfor i deres øyne forkastelig. Dessuten kolliderer det med den vestlige demokratiforståelsen. Hvis man kritiserer noe, må man også kunne komme med forslag om forandring. Når en østtysker jamrer kommer vesttyskerne derfor med foreslag om mulige løsninger. Dette oppfatter østtyskerne som arrogant og typisk «besserwessi». Slik viser det seg ikke minst i kommunikasjonen at det fortsatt er store gap som må overvinnes.

Katrin Knutsen

Billedtekst: DDR-NOSTALGIEN: En bakgårdsfest i Østberlin før gjenforeningen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.