En statsfiende

Henrik Ibsen intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden

I virkeligheten heter han Henrik Ibsen. Han er igrunnen lett gjenkjennelig, da han - som Bjørnson har påpekt i et brev - av figur er en ganske liten tusset fyr, uten rumpe og uten bryst. Vi har søsterens ord for at han aldri var noen hyggelig gutt, og at «han ingen ferdighet har i noen form for sport». I den senere tid er han ofte blitt båret hjem her fra etablissementet til sitt krypinn i Akersgaten. Flere ganger har han gått amok på åpen gate, endog forsøkt å ta sitt eget liv. Slik han også forsøkte i Bergen, da han midtvinters kastet seg utfor kaien i svært beruset tilstand. «Stygging!» og «vondtagg!» har folk ropt efter ham helt siden skoledagene. Ja, dikteren bestakk i unge år sine medelever for å slippe å ta følge med dem på skoleveien.

Nå sitter han her og ligner, som hans svigermor har poengtert, «et sky lite murmeldyr». Han er blitt nektet å studere ved Universitetet, pepet ut som teaterdikter i Bergen, sparket som teatersjef i Christiania, nedstemt av Stortinget som verdig til dikterlønn. To avslag har han mottatt på sin søknad om reisestipendium. Selv nære venner har gitt uttrykk for at diktningen han bedriver er å betrakte som «innholdsløst juks».

- Får jeg lov? spør jeg med hånden om ryggbrettet på en medtatt plankestol.

- Lov! sier han malmfullt og betrakter meg med et bistert, gjennomtrengende blikk. - Det finnes ingen lov i Norge som beskytter diktere. I vårt land blir kun det matnyttige beskyttet ved lov. Diktere har intet rettsvern. Vi blir i Norge ansett og behandlet som skadedyr. Enhver kan uhindret jakte på oss, og det bitreste er at vi ovenikjøpet selv må betale skuddpremien. Jeg sier: For hver statsmann som oppstår, går det en kunstner til grunne.

Det stunder mot julaften 1863. Ibsen er i sitt seksogtredevte år, men kan heller ikke denne gang forære sin hustru annet enn en pengeseddel han har tegnet selv. Han sier det er iorden at jeg setter meg ned hvis jeg river i en flaske og noen skilling til et frimerke, slik at han får sendt avgårde gavebrevet til sin hustru og sønn på fire, som for tiden er i København.

- Jeg savner min Grimbart.

Fristende her å påpeke at den burde være grim nok, den mustasjen han har. Men så er det altså sønnen han kaller ved dette navn. En sønn som forresten var så fryktelig å føde at Suzannah har motsatt seg nye forsøk på befruktning. Endatil så høylydt at folk over hele Maltheby har fått det med seg. Ibsen spør om jeg er i slekt med den enkemadam som eiet Østergate 13 i Grimstad, hvor han drakk punsj av salvekrukker som apotekerlærling i unge år og satte barn på tjenestepiken Else Sofie Jensen. Hvilket avstedkom en sønn som nå er sytten og som Ibsen aldri har sett. Jovisst.

- Vet du at jeg for hele livet har trukket meg bort fra mine egne foreldre, fra hele min slekt, fordi jeg ikke kunne bli stående i et halvt forståelsesforhold? spør han.

- Ja, jeg vet til og med at din egentlige far ikke er Knud Ibsen, men dikteren Tormod Knudsen, som din mor forelsket seg hodestups i under et opphold på Kviteseid i 1825.

Dikteren nikker bekreftende. Han har selv fortalt om sin tilblivelse til ungdomssvennen Christopher Due. Knudsen har heller aldri lagt skjul på forholdet. Granskere har funnet støtte for dette både utseendemessig og i det forhold at man i familien Ibsen aldri har begått et vers, mens man i familien Knudsen aldri har begått noe særlig annet.

- Virkelige foreldre finnes det meget få av i verden, nøyer Ibsen seg med å si. Hans formelle far gikk konkurs, med full utpanting som følge, da Henrik var syv år gammel. Fra fylte fjorten var han henvist til å sørge for seg selv. Hans søsken, eller rettere sagt halvsøsken, gikk det således med: En døde da Ibsen var liten, en ble invalid ved at barnepiken mistet ham i gulvet, to utvandret til Amerika, hvor de døde i relativt ung alder, og de resterende tre sluttet seg til svovelpredikanten Lammers, hvis menighet praktiserte forbud mot lesning av skjønnlitteratur. Det later til at ingen i Ibsens familie har lest noen av hans verker.

- Å leve utelukkende eller blott vesentlig av litterær virksomhet her i landet er en umulighet. Jeg er nødt til å utvandre. Heller spiser jeg portnøkler enn å ende opp som handelsbetjent. Jeg nekter å la meg tråkke ned av gjess her hjemme. Det gjelder å komme seg vekk fra Norge mens man ennå har rester av noe menneskelig i seg. Min sønn skal ikke tilhøre et folk som er mer opptatt av å bli engelskmenn enn mennesker.

Ingen tvil om at Ibsen ville vedblitt å være en forsoffen farmasøyt, om ikke barndomsvennen Ole Schulerud hadde satset sine arvepenger på å trykke Catilina. Elleve skuespill har han skrevet. Alle er blitt slaktet. Restopplaget av Catilina så han seg nødt til å selge som innpakningspapir til høkeren på hjørnet for noen skilling til suppemat. Ennå skal det gå atten år før stykket uroppføres - i Stockholm. Fru Inger til Østeråt leverte han under falsk navn, i forgjeves håp om at det ville gjøre noen forskjell. Stykket ble utskjelt og henlagt efter to visninger. Hærmændene på Helgeland gadd ikke engang teatersjef Borgaard å lese. Med hans siste stykke, Kjærlighetens komedie, gikk det ikke bedre enn at Det Akadmiske Kollegium tok til orde for at forfatteren burde ha stokkepryl. «Hr. Ibsen er som dramatisk forfatter en stor ubetydelighet, om hvem nasjonen ikke med noen varme kan plante en beskyttende hegn», fastslo nylig Richard Petersen i Christianiaposten. Muligens ikke så rart at Grimbart går omkring og sier at hans far er apenes konge og moren negress.

- Du blir ansett for å være en habil sangtekstforfatter.

- Hver gang en begynnende forfatter utgir en bok eller får et lite teaterstykke oppført, geberder våre kritikere seg som om det gjennom bokens utgivelse eller stykkets oppførelse er tilføyet dem, og de aviser de skriver i, en blodig fornærmelse. Det anfekter meg ikke mere enn om enn flokk lenkehunder gjør efter meg. Flokken er godt eksersert, det kan ikke nektes. Det er en uniformerthet over nordmenn som bærer bud om utstrakt korporalvelde. Dette at jeg er bannlyst, at alle er imot meg, dette at jeg ikke lenger har noen utenforstående som tror på meg, har satt meg i stemning til å fullføre min skule.

- Skule? Du kommer da ikke inn på en eneste skule med de karakterene dine?

Ibsen lar meg forstå at det er Kong Skule i Kongsemnerne han har i tankene. Karakterene føler han ikke for å snakke om.

- Min kone er den karakter jeg behøver. Ulogisk, men med et sterkt poetisk instinkt, et storsinnet tankesett, og et voldsomt hat til alle smålige hensyn. Nok om det.

Det gir både meg og cafeens øvrige klientell en betydelig forståelse av hans ytre kasus, å vite at hans karakter for tiden er utenlands.

- Har du aldri vært inne på å gi dine skuespill titler med folkelig appell, så som «Hermafrodittene på Hadeland» eller «Gilde på Solveig"?

- Hva jeg tror vil kunne være avgjørende for meg, er å få vårt eget på tilstrekkelig avstand til å se hulheten bakenfor alle de selvgjorte løgner i vårt offentlige liv og jammerligheten i alt det personlige frasemakeri. Hvor ofte hører vi ikke i Norge godtfolk tale med inderlig selvtilfredshet om den norske besindighet. Hvilket egentlig ikke er noe annet enn den lunkne middeltemperatur i blodet, som gjør det umulig for skikkelige sjeler å begå en dårskap i stor stil.

- Men det er da dumheter hele veien. Leser du ikke avisen?

- Jovisst. Nesten i alle norske aviser leser jeg om ulykker, foranlediget ved forfjamset benyttelse av ladede geværer. Jeg taler om den store stil. Vi har intet å samle oss om, ingen stor sorg, slik som Danmark har. Vårt folk mangler den løftelse i sjelen som kreves for å kunne sørge. Jeg tror det beste som kan skje vårt land er en stor nasjonal ulykke.

- Du tror og tror?

- Talemåter. Jeg har ikke et øyeblikks tro mellom tvilene.

Hva Ibsen ikke selv vet, er at han om fire måneder skal rømme fra Norge og bli borte i 27 år. Heller ikke vet han at alle hans eiendeler, alle hans manus, brev og attester, maleriene han malte som ung, foruten alle folkeeventyrene han møysommelig har sanket i Gudbrandsdalen, snart skal avhendes på tvangsauksjon efter ordre fra regjeringsadvokat Dunker. Hele to år skal det gå fra tvangsauksjon avholdes til noen forteller Ibsen hva som er hendt med hans innbo og løsøre. Til minne om Norge plasserer han da en levende skorpion i et tomt ølglass på sitt arbeidsbord.

- Tror du Norge noengang kan bli en kulturnasjon?

- Det forekommer meg tvilsomt om det hos oss er mulig å skaffe bedre kunsttilstander til veie, så lenge den åndelige jordbunn ikke grundig oppryddes og renskes og det skaffes avløp for alt det sumpede. Så lenge en befolkning holder det for viktigere å bygge bedehus enn teatre, så lenge den er villigere til å understøtte Zulumisjonen enn kunstmuseet, øyner jeg intet håp. Staten ser i kunsten bare pynt og pryd. Den ser ikke at kunsten utgjør bærebjelkene i byggverket. Derfor er det ydmykende å utføre åndelige gjerninger i en stat som denne. Livet, slik det leves i Norge, har noe ubeskrivelig kjedende ved seg. Det kjeder ånden ut av ens vesen og dyktigheten ut av ens vilje. Det er det forbannede ved de små forhold, at de gjør sjelene små. Hos oss inntrer det umulige så snart kravet overstiger det dagligdagse. Trosfrihet og tankefrihet finnes ikke her i landet. Overalt hvor jeg vender blikket i Norge, ser jeg en sinnets og tankens smålighet, en karakterens avkreftelse, som ikke kan annet enn å virke motbydelig på meg. Slike trellesjeler som vi kan ikke engang benytte de friheter vi allerede har. Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker. Det finnes ikke i hele Norges land så meget som 25 frie og selvstendige personligheter.

- All denne edder og grinebiting bare fordi staten ikke vil satse penger på en fordrukken oppvigler og dagdriver som deg?

- Det er ikke for et sorgfritt utkomme jeg kjemper, men for den livsgjerning som jeg uryggelig tror og vet at Gud har lagt på meg: Den å vekke folket og bringe det til å tenke stort.

- Det er da nokså underlig sagt av en hedning?

- Hele min ungdom har vært en sammenhengende redsel for Kristus. Han er forferdelig, dette skånselsløse gudemennesket! Overalt hvor jeg ville frem, trådte han meg stor og tung iveien med sitt ubetingede ubønnhørlige krav. Det menneskelige er blitt ulovlig efter den dag, da seeren fra Galilea tok verdensstyret. Å leve er ved ham blitt å dø. Å elske og å hate, det er å synde.

- Det blir vel hva man gjør det til?

- Livsglede kjenner man ikke stort til her hjemme. Heller ikke arbeidsglede. Det er forresten to sider av samme sak. Her læres folk opp til å tro at arbeid er en forbannelse og syndestraff. Livet er liksom noe jammerlig, som vi er best tjent med å komme ut av jo før jo heller. Vår sunne innerste sjel reiser seg mot dette. Kristendommen demoraliserer og hemmer på forskjellig vis både menn og kvinner. Og dog er det ikke religionen, men teologien som er vår forbannelse. I særdeleshet slik den kommer til uttrykk gjennom den sorte teologiske bande som råder i våre departementer. Jeg regner meg som hedning også på det politiske område.

- Mener du staten forsøker å gjøre seg til gud?

- Jeg mener at staten er individets forbannelse. Det som har gjort jødene til menneskeslektens adel er at de ikke har vært fanget i en stat. De har bevart seg selv i isolasjon og poesi, tross all råhet utenfra. Hvis jødefolket hadde forblitt i Palestina, ville det gått under i sin egen konstruksjon, liksom alle andre folk. Staten må vekk. Den revolusjon skal jeg være med på. Undergrav statsbegrepet, oppstill frivilligheten og det åndelig beslektede som det ene avgjørende for en sammenslutning! Det er begynnelsen til en frihet som er noe verdt. Ombytting av regjeringsformer er ikke annet enn pusleri med grader, litt mere eller litt mindre, dårlighet alt sammen.

- Du er altså revolusjonær anarkist?

- Ethvert moderne menneske er anarkist. Det nytter ikke å reformere verden uten at man først har reformert seg selv. Hvert enkelt menneske må frigjøre seg selv og lære å tenke uavhengig av alle tillærte moral- og religionsbegreper. Man må venne seg til å tenke som om man var det første og eneste menneske i verden, som om man var Adam i Paradis. Menneskeheten må begynne å bygge opp verden forfra igjen - og da begynne med individet! Det er derfor vi lever; for å bygge individet. Samfunnene og alt annet må tilintetgjøres hvis de på den minste måte virker generende inn på dette arbeide.

- Hva skal vi ha istedenfor stater?

- Assuranseselskaper! De vil kunne løse oppgavene like godt. Sannsynligvis bedre. Det blir samfunnets sak å finne ut hvordan det skal ordnes i praksis. Vår tids store oppgave er å sprenge det bestående i luften - å ødelegge!

Ibsen skyter underleppen frem og skummer. Det var på hengende håret han ikke ble kastet i fengsel da politistyrker stormet Thranitterbevegelsens ukeavis «Arbeider-Foreningernes Blad» 7. juli 1851. Faktor fikk i siste øyeblikk skuffet Ibsens artikkelmanuskripter ned på gulvet, så politiet trodde det dreiet seg om makulatur. Redaktøren av bladet, Theodor Abildgaard, som ble idømt syv års fengsel og straffarbeid, tilhørte Ibsens nærmeste venner. De bodde i samme oppgang på hjørnet av Vinkelgaten og Filosofgangen. Ibsen fortsatte å støtte bladet efter at Abildgaard og Thrane ble sperret inne. Han bistod den nye redaktøren, murersvenn Bernhard Hansen, med utforming av vers og artikler like til Hansen ble arrestert i september.

- Jeg har ikke noe talent til å være statsborger, og hva jeg ikke føler talent for, det avholder jeg meg fra. Det er aldeles ikke noen fornuftsnødvendighet for individet å være borger. Tvertimot. For meg er friheten den høyeste og første livsbetingelse. I Norge bekymrer man seg ikke stort om friheten, men kun om friheter, noen flere eller noen færre, alt efter partistandpunktet. Høyst pinlig føler jeg meg også berørt av dette uferdige, dette almueaktige i vår offentlige diskusjon. Under de såre prisverdige bestrebelser på å gjøre vårt folk til et demokratisk samfunn, er man uforvarende kommet et grovt stykke på vei med å gjøre oss til et plebeiersamfunn. Demokratiets livsbetingende oppgave er efter mitt skjønn å aristokratisere seg.

- Hvorfor engasjerer du deg ikke selv i politikken, som din kjødelige far, hvis du vet hvordan alt skal løses?

- Jeg får mere og mere bekreftelse på at det ligger noe demoraliserende i å befatte seg med politikk. Et parti er som en kjøttkvern. Det maler alle hodene sammen til en grøt. De politisk priviligerte kan legge til seg en eller annen ny rettighet, en eller annen ny fordel. Men jeg kan ikke se at folket, og særlig ikke det enkelte individ, vinner noe på dette vis. Jeg tror ikke på politikkens frigjørende makt. Like lite som jeg stoler på makthavernes uegennyttighet og gode vilje. Det å ha makten er i virkeligheten en meget underordnet stilling. Retten tilhører nå som før den som er mest i pakt med fremtiden. Frihet, likhet og brorskap er ikke lenger de samme ting som de var i giljotinens salige dager. Det er dette som politikerne ikke vil forstå, og det er derfor jeg hater dem.

- Hvem hater du aller mest?

- En dikter hater ikke de enkelte. En dikter kan hate ideer, prinsipper, systemer, men aldri individer. Min oppskrift lyder: Ta munkedomsmerket ut av sinnene, ta vekk fordommenes og trangsynthetens og vrangsynthetens og uselvstendighetens og den grunnløse autoritetstros merke, så de enkelte kan få seile under eget flagg. Det de nå seiler under er hverken rent eller deres eget.

- Hva er det nå egentlig for et frihetsflagg du seiler under? Friheten til å subbe omkring og stifte rabalder?

- Den som besitter friheten anderledes enn som det efterstrebede, han besitter den dødt og åndløst. Frihetsbegrepet kjennetegnes ved at det stadig utvides under tilegnelsen. Hvis noen under kampen blir stående og si: nå har jeg den, så viser han derved at han nettopp har tapt den. Nettopp denne livløse besittelse av friheten er karakteristisk for statssamfunnene. Det eneste jeg elsker ved friheten, er kampen for den. Besittelsen bryr jeg meg ikke om.

- Hva tror du det kan komme av at du ikke har noen venner?

- Når man står i et inderlig personlighetsforhold til sin livsgjerning, så kan man egentlig ikke gjøre krav på å beholde sine «venner». Venner er en kostbar luksus. Setter man sin kapital på et kall og en misjon her i livet, har man ikke råd til å holde venner. Det kostbare ved å holde venner ligger ikke i hva man gjør for dem. Det kostbare ligger i hva man av hensyn til dem unnlater å gjøre. Derved forkrøbles mange åndelige spirer. Jeg har gjennomgått det, og har følgelig bak meg en del år hvor jeg ikke nådde frem til å bli meg selv. Nå er jeg der. Nå er jeg liksom ved et stort uendelig øde skilt fra både Gud og menneskene.

- Er du gal?

- Det som kan se ut som galskap, blir tilslutt det spirende. Vær sikker på det. Man skal ha mot til å gjøre galskap en gang i mellom. Så som å kaste en måne ut i himmelrommet. Er kanskje ikke det galskap? Å nei du, våre beste tanker er alltid blitt tenkt av våre verste kjeltringer.

Sier Ibsen. Det går et teppefall over hans firskårne fjes. Han tømmer sitt beger, rasker sammen fyrtøyet og reiser seg til avskjed. I land efter land skal han oppleve å bli ansett som større enn Shakespeare. I Norge blir han på høyden av sin karrière tilbudt stilling som undertollbetjent. I alpebyen Gossensass skal man under Ibsens nærvær døpe en av paradeplassene Ibsen-platz. I sitt hjemlands hovedstad skal myndighetene efter hans død avslå å bli forært hans leilighet, under henvisning til at interiøret ikke er smagfullt nok. 26 år efter sin bortgang får han byens grelleste gatestump oppkalt efter seg. Efter ytterligere 60 år utvides fornærmelsen til å omfatte byens hesligste parkeringshus.

Jeg geleider Ibsen bort til døren. Føttene, som er nakent stukket opp i et par tynne gummikalosjer, er blåskjoldet av frost. Han ser på dem og sier: - Jeg frykter å skulle dø uten å ha opplevet kjærlighet i varme, levende menneskehjerter. Men har man villet meg så ille, som å sette meg inn i denne verden og gjort meg til den jeg er, da får det gå derefter.

Han forsvinner med rappe små skritt i snedrevet nedover Prinsens gate. Uønsket i sin familie, uønsket på sitt hjemsted, uønsket i sitt land. Mens jeg ser de spinkle sporene bli gjensnedd, fryser plutselig den tanke fast i meg at man ikke hadde villet ham så ille på tampen av det tyvende århundre. Som å sette ham til verden.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.