En gjennomsiktig marshmallow

Marcuse hadde rett. Takk Spielberg for det. Med den mannen i kulissene vil selv en dinosaur med spaltet personlighet fremstå som en statist med to dimensjoner til overs.

SVERRE V. SAND

Men Casper er vennlig, i motsetning til de bøllete spøkelses-onklene hans. Terapeuten og hans datter Kat flytter inn til spøkelsene, og via ymse spøke-streker kommer de og spøkelsene nærmere hverandre, i et fordomsfritt forhold basert på tillit og gjensidig respekt for hverandres annerledeshet.

Tematikken og poengene er ikke så mye skrive om: kontaktvansker og praktiske problemer mellom aktører fra forskjellige dimensjoner er kjent stoff, noe filmen drar flere poenger på, med henvisninger til kjente figurer innen nyere amerikansk underholdning. For eksempel er plotet, med spooky humor rettet mot uønskede innflyttere, ikke ulikt den sprelske Beetlejuice som gikk for et par år siden.

Forøvrig er poengene, opplagt og barnevennlig nok, noe opplagte, barnevennlige og statiske. Det samme gjelder spøkelsene, som er noe stive i fisken. Til tross for alskens plastisitet etterlater de et flatt inntrykk, selv når de drar sine tydelige "parodier", som mest av alt har karakter av konstaterende referanser: se der var en anledning til å peke på dén filmen, og der var en annen! Osv. Satire utover selve påpekningen er her ikke, men det er kanskje å kreve mye av en barnefilm. Til gjengjeld benyttes enhver anledning til å slippe en blødme, for eksempel det tvetydige uttrykket "Cool", som Kats første berøring med kalde Casper spiller på.

Så var det Casper, en gjennomsiktig marshmallow med kontaktbehov. Animasjonen bærer lite preg av overskudd eller raffinement. Tar man i betraktning at det er selveste Spielberg-konsernet som står bak, så kan det hele virke litt knepent på effekter. Man lengter så smått tilbake til Robin Williams' race som ånden i Aladdins lampe, en barnefilm som tok seg råd til å more også det voksne publikum.

Foruten de flatt utformede spøkelser har vi den nusselige stemmen til Casper, og likedan Christina Ricci, i rollen som Kat: søte Kinder-egg-babyer hele bunten.

At Ricci spilte lillesøster til Winona Ryder i Mermaids er ingen overraskelse å lese. Det kan selvsagt forklare den nesten identiske væremåten. Langt verre er det at man, etter et par slike filmer, begynner å tro at amerikanerbarn faktisk er så stereotype. De oppfører seg som Winona Ryder, alle sammen, det være seg på film, reklamefilm, eller i levende live, som intervjuobjekter, gameshow-deltagere, eller andre former for kringkastet menneskehandel. Snakk om type-løype; this is it. Siste skudd i sporet er altså Christina Ricci: cute, smart, med veslevoksne sarkasmer og et hjerte av gull. At menneske-partikler som dette bør finnes i ethvert hjem har Hollywood alltid ment. Men at det nå også skal omfatte spøkelsenes domene, denne resterende del av tilværelsen med en snev av mystikk og uberegnelighet...

Skal nå også denne trivialiseres, av hensyn til de brede lag og slektningene deres? Det bør bli slutt på dette. Hvordan skal det gå med barns overtro om alle spøkelser fremstilles som Casper? Resultatet er at også disse siste representanter for Det Andre blir like standardiserte og endimensjonale som deres jordiske artsfeller i såpeoperaene. Tykke og tynne, verdslige og hinsidige; snart er samtlige utgaver tilgjengelige på tube.

Trenger vi dertil å nevne de obligatoriske kaskader av familieartet godhet, føleri osv.? Nei. Barna liker det sikkert likevel.

Casper (Casper) USA 1995 Regi: Brad Silberling

BT:

BARN: Made in America.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.