[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Fest for St. Cecilia

Engelskmennene var sent ute med den kontinentale skikken å feire St.Cecilia med musikk - først i 1683 ble 22. november dagen for kunstferdige korstykker, en storstått middag med taffelmusikk og en offentlig konsert med et bestillingsverk i form av en kor-ode som høydepunkt.
MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Henry Purcell var en av drivkreftene bak konsertserien, men etter hans egen (1683) og John Blows (1684) kompositoriske innsats, ble seriens kunstneriske profil klanglig utvannet i form av de bidragene William Turner og Isaac Blackwell sørget for. Det ble den utvandrede italieneren Giovanni Battista Draghi som skulle gjøre Cecilia-festen til en storslått opplevelse igjen, ved å la vokalmusikken bli ledsaget av et orkester, som i tillegg til de sedvanlige strykerne og blokkfløytene, også inkluderte trompetstemmer. Disse instrumentene var såvidt temmet fra slagmarkens lydjungel, og Purcell noterte seg ivrig deres klanglige potensiale. Hva det resulterte i er åpenbart i «The Yorkshire Fest Song» (1690) som er det første engelske partitur skrevet for fullt barokkorkester. Purcells musikalske fantasi inkluderer også orkesterhistoriens første trommesolo (The Fairy Queen 1692) og en rekke andre spesialeffekter som f.eks. sordinerte fioliner.

I Hail, bright Cecilia som vi nå har tilgjengelig i en flunkende ny innspilling med Gabrieli Consort og Gabrieli Players under Paul McCreesh, tar hyllesten til musikkens skytsgudinne først form av en imponerende italiensk sinfonia, før Purcell bretter instrumentenes egenkarakter ut og viser hvilke tonemalerier han kan skape av den melodiøse fiolinen, den amorøse fløyten (som betød blokkfløyten i den tidens England), den innsmigrende myke gitaren, «The harmony of war» og det han betegnet som «That wondrous machine» - altså orgelet, som forøvrig var Cecilias eget instrument. Purcells teatermusikk spøker litt i bakgrunnen her, for i Hail, bright Cecilia deklameres det, du får melodier med hit-potensiale, forseggjort vokal flerstemmighet og det i en helhet som ikke gjør det vanskelig å forstå at publikum umiddelbart etter den første fremførelsen applauderte verket frem til en komplett gjentagelse av det! Vi har med andre ord med storartet, begavet og rikt sammensatt musikk å gjøre. Det krever sitt musikalske mannskap fullt ut, og her lykkes Paul McCreesh langt på vei i å gjenskape hele paletten til Purcell i tonemaleriene hans. For Purcell skriver musikk som gjør at den som aldri har innsett hva musikalsk dynamikk er, med ett får full forståelse for begrepet. Oden til Cecilia er selvsagt innspilt utallige ganger, men jeg vil tro at den med denne versjonen er kommet nærmere sin opprinnelse enn tidligere, i alle fall er instrumentalistene både spirituelle og finslepne - og igjen får du et klingende bevis for at tidligmusikkens sure noter er noe som tilhører den fjerne 1970-talls fortiden. Derved er Gabrieli Consort & Players friske pust av virtuos musikalsk uanstrenghet en klar vinner, så får du heller ta med deg tenorens teatralske halsproblemer når han synger «Alarm!» i «The fife, and all the harmony of war». Akkurat den episoden viser et ensemble som tør musisere og som ikke lar musikalske poeng forsvinne mellom fingrene. Det applauderer jeg gjerne, mens jeg noterer meg nok en av Purcells musikalske effekter.

Henry Purcell:
Hail, bright Cecilia
Gabrieli Consort & Players
dir. Paul McCreesh
Archiv 445 882
BT: MED HIT-POTENSIALE: Hail, bright Cecilia med Gabrieli Consort & Players.

Purcells pocket

En ypperlig måte å feire Purcells jubileum på finner du når innspillingen treffende nok heter The Pocket Purcell og Tavnerner Consort and Players under sin spirituelle dirigent Andrew Parrott fremfører musikken. Tre hundre år siden Purcell døde, mens musikken hans er like spill levende som da han skrev den fremdeles. Parrott har med seg sin sjarmerende hustru Emily van Evera som en av solistene, og sammen viser de Purcell som en husets komponist i «If music be the food of love».

Pocketversjonen av Purcells musikk er ingen Readers Digest-utgave; du får all musikken slik den skal være. Men flere av verkene han skrev er ganske korte, og kan uten videre settes sammen til en variert introduksjon til komponistens vidunderlig rike og varierte verden. Teatermusikken er bare ett sentralt tema i Purcells musikk; cembalo- og orgelmusikken et annet. Korsangen; gambefantasiene hans som er så vakre at de nesten fortjener å forbli en hemmelig last for spesielle musikkelskere; dessuten får du hele fjerdeakten fra «The Fairy Queen», så skal du delta i feiringen av den store engelske komponisten, kan du knapt gjøre et bedre valg enn å anskaffe deg «The Pocket Purcell». Parrotts blikk for denne musikken er åpenbart og tilstede i tolkningene på et vis som yter musikken all rettferdighet. Så klapp i hendene og løp til platebutikken din.

The Pocket Purcell
Taverner Consort and Players, dir. Parrott
EMI Virgin 5 45116
BT: Purcell i lommeformat: Parrotts Purcell er en ideel inngang til komponisten i jubileumsåret

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.