[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Juddland!

Donald Judds utstilling i Brandts Klædefabrik, Odense, viser et utvalg av Judds skulpturer, møbler og grafikk.

AV PONTUS KYANDER

Hvordan snakker man i et rom møblert av Donald Judd? Å kremte eller hoste er som å banne i kirken, en rask bevegelse er som et mindre jordskjelv. Her snakker man stille, nærmest mumlende, og man beveger seg avmålt.

Minimalisme

Amerikaneren Donald Judd, som døde i fjor, oppfattes nærmest som synonym med den bevegelsen han var med å starte, - minimalismen. Uten tvil er han lettest gjenkjennelig av de abstrakte formalistene som befolket en stor del av kunstscenen fra sekstitallet og fremover. Hans formspråk er til de grader redusert og forenklet at det nærmest har vært umulig for andre kunstnere å benytte så enkle konsepter uten å bli anklaget for plagiat. Flate stålbokser montert på en vegg streng loddrett stabel, rektangulære eller kvadratiske «kasser» åpne i to ender og ordnet i en serie, gjerne som en avlang tunnell. Alltid rette vinkler og nøytrale materialer, industrielt produserte eller overmalte med en absolutt glatt og homogen fargeflate som kunne få en billakkerer til å sprekke av stolthet.

Men han lagde også møbler og arbeidet en hel del med arkitektur. Egentlig er ikke steget fra Judds minimalisme til arkitekturen så langt - det er jo hele tiden romlige relasjoner han skaper, tingene selv, deres mellomrom og indre rom - om det ikke var for at møbler og bygninger faktisk skal brukes. På den andre siden er det et problem mange arkitekter og formgivere har bekymret seg lite om. For Judd betydde slikt ingen ting. I sine møbler tillempet han samme formprinsipper som i sin kunst - forskjellen mellom et møbel og en skulptur av Judd er hårfin; stolen er ganske enkelt en skulptur man kan sitte på. Og rommet i sin helhet er en installasjon med noen overveide relasjoner mellom delene og helheten.

Monument over Judd

Hjemme hos Judd var risikoen for overmøblering overhengende. Hver ting krever stor plass, den formale asketismen gjør askesen nødvendig som livsstil. I 1968 kjøpte Judd et fem etasjers støpejernshus beliggende i et nedlagt arbeider- og industriområde i New York. Hver etasje ble avsatt til en bestemt funksjon: entre, kjøkken- og spiseetasje, atelieretasje, en representativ spiseetasje og lengst oppe en soveetasje. I hver etasje finnes 3-4 store kunstverk av Judd og venner (som Ad Reinhardt, John Chamberlain og Claes Oldenburg) og et fåtall møbler av Judd selv, Alvar Aalto, Gerrit Rietveld eller Thonet. Mer trengs ikke, hvis man vil leve enkelt.

Likevel drøyde det ikke mange år før Judd hadde vokst ut av sitt femetasjershus. Kun få av hans egne arbeider fikk plass, og etterhvert kastet han blikket mot fredfullheten i Marfa, Texas - et gudsforlatt og avfolket sted i nærheten av den mexikanske grensen. Her kjøpte han fra 1971 forlatte flyhangarer, militærbrakker, ett bankbygg, et supermarked og en gammel isfabrikk. Med utgangspunkt i det en gang svært beskjedne bostedet er det blitt skapt et gigantisk kompleks som idag, i likhet med huset i New York, er et monument over opphavsmannen. I permanente kjempeinstallasjoner i Marfas flyhangarer og annet er det ikke bare god plass for Judds kunst, men også for faste og midlertidige installasjoner av andre kunstnere, for bibliotek og gjesteatelier.

Eufori og smerte

Tradisjonelle navahoindianske matter og leirgods fungerte bra i en del av Judds miljøer, i likhet med de klassisk modernistiske møbler og en del rustikke antikviteter som Judd tidligere hadde benyttet. Men i stor grad er det Judd selv som har utformet møbleringen. Bildene fra Marfa i katalogen til Donald Judds utstilling på Brandt Klædesfabrik, tilkjennegir like mye eufori som smerte - det førstnevnte med blikket, det sistnevnte i sjelen. Alt utenom sengene har stort sett harde blanke overflater, kvadrater og rette vinkler dominerer over alt. Fargene er rene bortsett fra der det er brukt ubehandlet tre. Det er vanskelig å si om vi ser inn i en drøm eller et mareritt. Virkeligheten åpner en dør mot det uvirkelige, som i en science fiction-novelle av Ray Bradbury. Ingen steder kan man studere modernismens muligheter og umuligheter som i dette Juddland, med tentakler i form av avsides beliggende rancher som strekker seg over grensen til Mexico.

Få kasser har etterlatt så dype spor i kunsthistorien som Donald Judds. På Brandts Klædesfabrik kan man til slutten av september se et utvalg av Judds skulpturer, møbler og grafikk. Det er ingen overveldende utstilling, men det er den største hittil i Norden. De store utstillingsrommene gir god plass for verkenes egne stemmer, selv om møblene ser litt overgitt ut når de tvinges til å leve fult og helt som skulpturer. Utstillingen, som tidligere har turnert i Tyskland og England, er den siste som Judd selv var med å planlegge før han døde.

«Skulpturer, grafikk, møbler», Brandts Klædefabrik, Odense, varer til 24. september.

BT:

DONALD JUDD: Steget fra hans minimalisme til arkitektur er ikke langt der han skaper romlige relasjoner, tingene selv, deres mellomrom og indre rom.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.