[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

En glemt innovatør

Ved årets nyutgivelse av Rewenge of the Lawn, The Abortion og So the Wind Won't Blow It All Away er omsider alle de mest sentrale prosa-tekstene i Richard Brautigans forfatterskap igjen tilgjengelige i bokhandelen, men kun på engelsk.

AV TONE VELLDAL

Den amerikanske lyrikeren og prosaforfatteren Richard Gary Brautigan (1935-84) er en viktig representant for det litterære Amerika etter at Beat-bevegelsen døde hen og blomsterbarna sprang ut på begynnelsen av 1960-tallet. Ønsket om å frigjøre språket fra den tradisjonelle gramatikk og fortellermåte, opprøret mot og avstandstagning fra det moderne, materialistiske, fremskrittsrettede USA er elementer Brautigan har «arvet» fra William Burroughs, Jack Kerouac og Allen Ginsberg, men det endelige litterære resultatet blir likevel annerledes. Opprøret mot det moderne samfunns normer og verdier må søkes mellom linjene i Brautigans tekster. De følelser han fanger inn er like «ærlige» som Kerouacks, men Brautigan bedriver ikke spontaneous writing, han omformer, underliggjør, i mye høyere grad den hverdagslige verden. Han er en mester i å sette ting inn i uventede, uvanlige kontekster, de følelser og situasjoner han vekker til live hører ofte drømmen eller underbevisstheten til. Ønsker man å sammenlikne Brautigans verk med Beat-litteraturen er det mest hensiktsmessig å fokusere på William Burroughs' eksperimentelle romaner hvor identitets- og meningsbærende størrelser stadig forandrer seg, og hvor teksten gjøres ytterligere fragmentarisk gjennom hans såkalte cut-up teknikk. Leken med fikjonens rolle som fiksjon, med språkets forhold til virkeligheten, lek med og problematisering av språkets formidlingsevne, er elementer som totalt behersker Brautigans mest vellykkede verk. En annen såkalt postmodernistisk forfatter, Donald Barthelme, fremhever at språket ikke lenger fungerer godt som komunikasjonsmiddel, som dekonstruksjonistene erkjenner han at språktegn bare er tegn og at de kan være falske. Brautigan er langt på vei enig i dette forholdet til språket, men, istedenfor å skrive satire om situasjonen omfavner han det kreative potensiale som ligger i den, bruddet mellom språk og «sannhet» utnyttes positivt og åpner muligheter for lek med og utforskning av dette merkelige tegnsystemet vi meddeler oss gjennom. En studie av Brautigans verk viser at Barthelmes uttalelse om at «Fragments are the only form I trust» like godt kunne ha kommet fra Brautigan, en fragmentarisk struktur er et grunnelement i hele hans produksjon. Prosaen har klangmessig og stilistisk sterke forbindelser med former som tradisjonelt sett har vært lyrikkens domene. Brautigans sterkeste side som kunstner er utvilsomt hans evne til å konsentrere språket, si mye ved få ord, skape og holde på overraskende, unike metaforer, brilliante referanseforskyvninger, og sist, men ikke minst, en underfundig humor. I hans mest kjente prosatekst Ørretfiske i Amerika (Trout Fishing in America, 1967, oversatt til norsk av Olav Angell, Gyldendal 1974) skifter «ørretfiske i Amerika» ustanselig betydning, og referer til en mann, et hotell, et landskap, en drøm osv.

Brautigans sentrale verk traff hippietidens unge akademikere hjemme; på slutten av 1960-tallet var hans bøker campuslektyren par exellence. Muligheten for å lese en form for vimsete naivitet og natur-romantikk ut av tekstene og måten han skaper en nærmest surrealistisk, drømmeaktig virkelighet på - spesielt Ørretfiske i Amerika og i In Watermellon Sugar (1968) er preget av det siste - var med på å styrke populariteten. Men, tidene forandret seg, og det gjorde Brautigans litterære teft også.

Novellesamlingen Revenge of the Lawn, som kom ut i 1971, blir med rette oppfattet som den siste i rekken av kunstneriske triumfer. Utover 1970-tallet fremstår han som en desillusjonert mann, både som forfatter og rent menneskelig. Prosa-siden av den litterære produksjonen blir preget av genre-parodier, The Abortion: An Historical Romance 1966 (1970) lever sitt eget liv langt utover den genre tittelen alluderer til, boken er vittig, bisarr, og står meget godt på egne ben uavhengig av hva den måtte øve av genre-kritikk, så godt står det desverre ikke til med de senere fremstøtene. Hawkline-uhyret (The Hawkline Monster - A Gothic Western, 1974, oversatt til norsk ved Angell, Gyldendal 1977) og Dreaming of Babylon - a Private Eye Novel 1942 (1977) tilfører hverken de tradisjonelle stilarter titlene nevner eller parodien som genre noe nytt, den søte fortellingen om Willard and His Bowlin Trophies (1975) byr på variasjon, men gnisten mangler, det hele blir litt for tynt.

Vittighetene, overraskende kunstgrep, og leken med språket virker presset frem mer som følge av gammel vane og stivnet rutine enn utfra ektefølt inspirasjon. Bøkene er lesverdige, men blir aldri mer enn allright underholdning på en regnværsdag, også lyrikken mistet etterhvert sin sjarm på grunn av et rutinemessig preg.

Mange kritikere hadde sans for The Hawkline Monster, men de var likevel raskt ute med å dømme Brautigan som en utbrent forfatter, og han ser ut til å ha godt langt ned i glemmeskuffen hos forlag såvel som det lesende publikum.

Hvilket er meget synd. Synd fordi Brautigans fem første prosa-tekster og diktsamlinger som All Watched Over by Machines of Loving Grace (1967) og The Pill Versus the Springhill Mine Disaster (1968) representerer høydepunkter i moderne amerikansk litteratur, høydepunkter som yngre generasjoner må lete med lys og lykt for å få tak i. Synd fordi Brautigans siste roman, som ble utgitt to år før han begikk selvmord, So the Wind Won't Blow it All Away (1982) bærer i seg alle de elementer som kjennetegner Brautigan på sitt beste. Dette verket hadde fortjent langt større oppmerksomhet hva det har blitt tildelt, man må bare riste på hodet over at boken ikke er oversatt til noe annet språk.

På 1960-tallet spådde San Fransico Sunday Examiner & Chronicle at «perhaps, when we are very old, people will write «Brautigans», just as we now write novels. This man has invented a genre …» Vel, redaksjonen fra den gang er kanskje ikke veldig gamle ennå, men de må i alle fall være middelaldrende, og ingen i Norge snakker om «Brautigans», ikke fordi skrivestilen hans er uinteressant, men fordi man må være særdeles interessert i moderne litteratur for i det hele tatt å ha hørt om forfatteren. De lesere som ikke føler seg rede til å lese lengre tekster på engelsk har liten mulighet til å bli kjent med Brautigans forfatterskap, kun tre av romanene hans er oversatt til norsk, i tillegg til de to tidligere nevnte, var debut-romanen, Ein Konføderert General frå Big Sur (A Confederate General from Big Sur, 1964, oversatt til norsk av Morten Austad, Solum 1976), en gang tilgjengelig. I dag må man lete etter dem i antikvariatenes hyller. Hvorfor man velger å oversette Hawkline-uhyret fremfor andre verk vet jeg ikke. Kritiske verk om forfatterskapet, feks. Downstream from «Trout Fishing in America» (Keith Abbott, USA 1989) og Richard Brautigan ( Marc Chnetier, London 1983), er umulig å få tak i, så sant man ikke har anledning til å låne bøker fra amerikanske universitets-bibliotek, det er så sjelden de dukker opp i antikvariater, inkludert utenlandske, at denne muligheten er lite å satse på. Sistnevnte forhold tyder på at det slett ikke bare er det norske litterære miljø som har valgt å neglisjere et helt forfatterskap fordi det rommer en svak periode.

La oss håpe at det i fremtiden vil være interesse for og økonomi til å ungå at literære perler forsvinner i glemselens slør, det er en real sak å stryke et forfatterskap fra sin personlige favorittliste, situasjonen er en ganske annen hvis man velger det bort på vegne av kommende leser-generasjoner. Det lesende publikum, kulturjournalister, forlag, litteraturforskere - det er mange som deler ansvaret for at pluraliteten i bokmarkedet styrkes og vedlikeholdes.

Tre amerikanske omnibus-utgaver kan fåes hos Norlis bokhandel :

Trout Fishing in America, The Pill Versus the Springhill Mine Disaster og In Watermelon Sugar, Boston 1989

A Confederate General from Big Sur, Dreaming of Babylon og The Hawkline Monster, Boston 1991

Revenge of the Lawn, The Abortion og So the Wind Won't Blow It All Away, Boston 1995

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.