[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

13 «high-lights» om miljø

Det er et paradoks at miljøbevegelsen - med en relativt svak teoretisk begrunnelse - har fått såpass stor politisk gjennomslagskraft.
Det mener en av dagens fremste miljøfilosofer, Mark Sagoff. Hvis han har rett, betyr det at man må finne andre årsaker enn filosofiske argumenter for å forstå folks positive holdning til miljøvern.

Brytningstid

Svakheter i tidligere miljøfilosofisk argumentasjon er selvfølgelig intet argument mot verdien av miljøfilosofi. Tvert i mot, Robert Elliot ønsker å presentere både de mest konstruktive og kritiske bidragene til miljøetikken i den anerkjente serien «Oxford Readings in Philosophy». Boken er en samling av 13 «high-lights»-artikler på området, i hovedsak fra slutten av sytti- til midten av åttitallet. Perioden er ikke tilfeldig, siden den representerer en brytningstid mellom syttitallets miljøfilosofiske radikalisme og en mer kritisk edruelighet på åttitallet. Samlingen starter blant annet med Baird Callicotts klassiske Animal Liberation: A Triangular Affair, og slutter med en slakt av samme artikkel fra Callicatts kollega Elliott Sober i Philosophical Problems for Environmentalism. Likeledes redigerer Robert Elliot boken slik at hans eget bidrag Faking Nature, får en kritisk motpol i Colleen Clements artikkel Stasis: The Unnatural Value.

Sistnevnte artikkel er samlingens høydepunkt. Clement kritiserer tanken om den normative verdien av «likevekt», «harmoni» og «økologisk balanse» i naturen. Han argumenterer, både med filosofiske argumenter og biologisk empiri, for at denne forestilling er en skinnforestilling, som skader både samfunn og miljø når den praktiseres politisk.

Dypøkologi

Et tema som blir viet en god del oppmerksomheter er Arne Næss' dypøkologi. I Value in Nature and Meaning of Life forsøker Freya Mathews å lese Næss i lys av Spinoza. Det blir mye Næss og lite Spinoza. Spinoza's (og Næss') rasjonalisme, kommer i bakgrunnen til fordel for metafysisk patos og inderlighet. Man bør, ifølge Mathews, angivelig fjerne seg fra kulturen, «an abstract representation of reality», og isteden «oppløse selvet» i den kosmiske sublime natur. Med det blir Mathews mer næssianer enn Næss selv, og viser slik hvordan dypøkologien har blitt mottatt f.eks. i Australia.

Elliots samling av artikler representerer en muligens uheldig avgrensning av miljøetikken. Kontinental filosofi, det vil si tysk og fransk, er ikke representert, hverken i form av artikler eller i noteapparatet. Spørsmålet om dyrs moralske status, eller hva som skiller det spesifikt menneskelige fra dyrene, er heller ikke problematisert. Det er miljøet, det vil si den økologiske interaksjonen mellom arter og individer, som står i fokus, ikke individenes iboende egenskaper. Flere miljøfilosofer har vært sterkt influert av Heidegger, men problemet «økologisk nazisme» i kjølvannet av debatten om Heidegger og nazismen, forbigås av Elliot i en note.

Akademiske normer

Val Plumwoods artikkel Nature, Self, and Gender: Feminism, Environmental Philosophy, and the Critique of Rationalism ser ut til å være inkludert i samlingen, mer av hensyn til akademiske normer for «political correctness», enn som en integrert del av den debatt boken søker å reise. Nå må det sies at skulle Elliot ha inkludert disse tema, måtte han redigert et nytt bind.

Slik samlingen fremstår er den så absolutt å anbefale både som innføring for de som ikke er kjent med miljøetikken, og som en samling av viktige artikler for de med spesiell interesse for emne.

Robert Elliot (ed.):
Environmental Ethics
Oxford University Press, 1995
(Akademika, Oslo)
Anmeldt av Peder Anker
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/07-95, kl. 21.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.