![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tips før neste omgang med gnål om vold i mediene: se på TV-predikantene. Det virkelige problemet setter seg i hodet, som det heter.TV-overførte New Age-forkynnere, herlighetsdoktorer og andre smurfepredikanter har unektelig en viss underholdningsverdi for seere med anlegg for lytehumor. For distanserte kikkere vil freak-show-direktørene i New World Channel være et tragikomisk symptom på åndsfattigdommen den samme kanalen bekjemper. Ved første øyekast er det noe harmløst, og ikke så rent lite morsomt, med agitatorenes orientering i skrifter med ubegrenset bruksområde. Det er med Bibelsitater som med gamle ordtak: det finnes et for enhver anledning. Mer og mindre kvalifiserte menneskevenner har til alle tider visst å sko seg på dette. I praksis trenger man strengt tatt ikke mer kompetanse enn en veldressert papegøye for å påta seg ansvaret for åndelig veiledning av søkende og lidende mennesker.
Alle vet at en karismatiker uten en hjord av lettpåvirkelige mennesker er en umulighet, og de samme alle smiler skjevt av de patetiske knepene. Latteren setter seg imidlertid fast i halsen om man tar sinnstilstanden til brorparten av de nattevåkne seere og innringere med i betraktning. Man skal være ganske blasert for å le av nødstilte. Det forutsetter en kynisme på linje med den som utnytter disse ofre for god, gammel saktmodighets-doktrine, gjerne i destruktiv kombinasjon med skyldfølelse, misbruksproblematikk osv.
Mennesker som, i håp om noen trøstens ord, ringer inn til de selvoppnevnte trosforvaltere, kan risikere adskillig verre respons enn provisorisk lefling med fluffy bibelsitater. Det er lite som hindrer profeten i å utdele løfter om evig fortapelse med rund hånd, om den stakkars innringer skulle være så naiv å bekjenne en synd, f.eks. en personlig tragedie som en abort. Innringeren kan, i fortvilet formidlingsbehov, tillegge innringningen en form for bekjennelses-funksjon, kanskje med håp om påfølgende syndsforlatelse. Om hun dertil forveksler TV-profetens sitat-kunnen med visdom ovenfra, kan hun risikere å få et oppmuntrende spark bak for å gjøre slutt på sitt miserable liv. Dette kan lyde som et overdrevet fatalt perspektiv. Det er ikke det. Alle som jobber ved nattåpne kontakt-telefonsentraler, radiostasjoner eller sykehus, kan fortelle om utallige eksistenser på nippet til å fullende livet. Fjernsynspredikanter som i selvhenført bibelrus går utover sitt mandat som sjelesørgere, ved å frata utilregnelige mennesker håp om frelse, har verre ting enn kreativ teksttolkning å svare for.
Et samfunn som ser alderstrinn som kriterium for audio-visuell mestringsevne skulle vel ha politiske begrunnelser for juridiske vurderinger av forholdene - også utover det opphavsrettslige?
BT:
BILLY GRAHAM: et tragikomisk symptom på åndsfattigdommen den samme TV-predikant bekjemper. (Scanfoto)
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]