[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

iløseluften

Tok ikke av seg kontorklærne, stod bare å tenkte seg om litt, satte fra seg vesken sin og gikk rolig ut i Studenterlundens vannbasseng. Lekte seg. Danset med fontenene. En sommerdisig eftermiddag var det. Trykkende varme. Tordenet og regnet kom natten etter. Gjennomdynket stillte mannen seg opp på Wergelands-statuens øverste trinn, og ropte:

Dere tok meg for en søvngjenger, ikke sant? Dere tok meg for en død, hva? Slik dere hver dag gjør. En skygge, et firkantet fjols, et menneske som har nedlagt sitt liv, sin frihet…Dere hadde ikke regnet med at jeg kunne gå rett ut i vannstålene med slips og sko og lommebok, hadde dere vel? Har jeg ikke rett? Og nå tror dere sikkert at jeg har drukket eller inntatt stimulerede midler. Feil, feil, feil! Jeg står foran dere i hele min kraft. Ved min fulle fem. Javisst! Tør dere se denne enkle sannhet i øynene? Her befinner et fullstendig normalt og åndsfriskt menneske seg på Wergelands podium, drenket av livets kilde; vannet. Og til allt overmål overøser vedkommende dere med sine inneste tanker. Ja! Dette er virkelig. Ikke film, ikke fjersynsopptak, valgkamp eller en desperat suveren i bandy. I vesken har jeg Cats, Dagbladet, hodepinetabletter og en kjærlighet til hver av sønnene mine. Våkn opp! Ikke si at dere har glemt jasmindagenes lumske livskåthet? Ikke si at dere føler dere brydd ved et medmenneskes lekne julihumør…Stans der, du i sort! Du ja! Hva er ditt påskudd for å late som ingenting? Hvorfor overser du meg? Har du så mye viktig å bestille at du ikke kan låne meg øre en staklet stund? Neppe. Neppe! Har ikke virkeligheten lengersuveren i bandy. I vesken har jeg Cats, Dagbladet, hodepinetabletter og en kjærlighet til hver av sønnene mine. Våkn opp! Ikke si at dere har glemt jasmindagenes lumske livskåthet? Ikke si at dere føler dere brydd ved et medmenneskes lekne julihumør…Stans der, du i sort! Du ja! Hva er ditt påskudd for å late som ingenting? Hvorfor overser du meg? Har du så mye viktig å bestille at du ikke kan låne meg øre en staklet stund? Neppe. Neppe! Har ikke virkeligheten lenger en plass i ditt sinn? Hva? Virkeligheten er bare et lite skritt siden, forstår du! Et lite skritt i en annen retning enn den du vanligvis går. Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for menneskeheten. Dere husker den? Jeg var 6-7 år, eller noe sånnt. Et barn. Vektløst. Ja, ja. Men nå har jeg landet. Og mange ganger er bena mine så tunge. Blytunge. Men fortsatt vet jeg at vitsen, selve meningen, er å være litt annnerledes enn seg selv. Bare litt annerledes. Tenk på det! Det er virkelighetens kunst!

Pål Mathiesen

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.