Jeltsins eftermæle

Moskva (Morgenbladet): Efter det mislykkede augustkuppet 1991 kommanderte Boris Jeltsin Gorbatsjov rundt som en stakkars skolegutt grepet i fusk, mens verden flirte hånlig.

AV HUGO ERIKSSEN

Nå har president Jeltsin måttet avlyse sitt Norgesbesøk «av helsemessige årsaker», mens Gorbatsjovs utenlandske velgjørere spår ham en fremtid som hjemlandets folkevalgte president. Og fortsetter det slik, vil Jeltsin gå inn i historien elsket av få andre enn sin egen familie.

Alkoholproblemer

President Jeltsin ble lagt inn på sykehus morgenen efter feiringen av fireårsjubileet som russisk president. Hjerteflimmeren som legebulletinene refererte til, registreres ofte efter en kjemperangel selv hos særdeles friske mennesker. Dersom det brått annonserte statsbesøket i Norge hadde til formål å vise verden en president med full kontroll ble resultatet det stikk motsatte: Nye harseleringer over ukontrollert fyll, manglende handlekraft og russisk mafiavelde i sin almindelighet.

Hvorvidt mannen som sitter på den russiske atomknappen er oppegående og tilregnelig eller ikke, er nemlig ikke noe rent privat anliggende. At presidenten også i rimelig edru tilstand periodisk lider av hukommelsessvikt, kan vidne om en alkoholisert personlighets progredierende oppløsning. Rimeligvis er det ikke bare i Vesten man ser med uro på en slik utvikling. I Russland er det stadig flere sentrale politikere og næringslivstopper som oppfatter presidenten som en medisinsk sikkerhetsrisiko.

Om man ser bort fra det høyst usannsynlige at Jeltsin faktisk skulle klare å få et flertall av stemmene ved presidentvalget 17. desember, representerer hans helseproblemer den største hindring for at denne problemstilling i det hele tatt skal bli aktuell. Dels er Jeltsin ennå ikke så blottet for selvinnsikt at han ikke erkjenner sine problemer. Men ikke minst øker sannsynligheten for at noen efter prinsippet om at «noen har snakket med noen» ikke vil tillate ham å stille til valg. «Bedre - vil man forklare ham - vil det være å gå over i historien som mannen som innledet det kapitalistiske Russlands renessanse, enn å bli stående som valgets latterlige taper».

Mange vil nok mene det er passe frekt å snakke om «kapitalistisk renessanse» i et land som får bandeoppgjørene i Harlem og Bronx til å se ut som de reneste landsbykrangler. For har ikke for eksempel den columbianske kokain-mafiaen forlengst slått seg sammen med russiske kollegaer for å lette transitten til Europa? Og har ikke russiske tropper tatt livet av titusener i Tsjetsjenia ved foten av fjellene i Kaukasus?

Håpløs situasjon?

Hvis det er det eneste man ser, står det virkelig dårlig til. Det er rett nok slik at korrupsjon og kriminalitet gjennomsyrer det russiske samfunn fra topp til bunn, men er det bare Jeltsins skyld? Er det dessuten ikke samtidig skjedd andre og positive og minst like viktige ting i samfunnet?

Sannheten er jo at mens utenlandske forståsegpåere har kunnet raljere over russisk alkoholisme og mangel på sosial rettferdighet, finnes det ikke én russer som sitter med oppskriften på hvordan et system av sovjetisk type skal avvikles uten at kriminalitet og korrupsjon blomstrer opp. Og er det ikke det som er problemet? Gorbatsjov kjørte Sovjet-økonomien de siste metrene frem til stupet. Det Jeltsin arvet, hadde i januar 1992 matvarereserver for fjorten dager og man visste knapt hvor dets valuta- og gullreserver hadde tatt veien. Eller sagt på en annen måte: Militærkolossen hadde ikke engang lerføtter. Jeltsin kuttet over den gordiske knuten - han satte markedskreftene fri.

Kapitalisme på russisk

Snaue fire år senere synes inflasjonen omsider å være bragt under kontroll. Rubelkursen galopperer ikke lenger, og mens store penger tidligere ble tjent primært på ren spekulativ grunn, er grunnlaget nå lagt for langsiktige og lønnsomme russiske - og utenlandske - investeringer. Statens samlede gull- og valutareserver skal idag overstige 17 milliarder dollar.

Tre fjerdedeler av det tidligere statlige industri er på private hender efter den mest omfattende privatisering i historien, og den betjenes av et blomstrende bokmarked. Man kan innvende at bankene er små og lite profesjonelle efter vestlig målestokk; man kan minne om at privatiseringen snarere tok karakter av en utplyndring av nasjonens arvesølv - tilbake står likevel den kjensgjerning at de fleste ansatser til et funksjonerende marked nå er kommet på plass. Russerne er mindre vant til konkurranse enn mange andre nasjoner. Mange tidligere statlige monopoler er istedet nærmest blitt private monopoler, men tendensen går likevel i retning av nettopp øket konkurranse - som føres med stadig mer brutale og urene virkemidler. Det viktigste er likevel at det er pengene som brøyter vei gjennom de post-kommunistiske ruinene. Og det er dette som er den viktigste garanti for politiske stabilitet. Pengene velger sine representanter i Kreml og regjeringsbyggene. Russland vil derfor ikke vende tilbake til «square one».

Seg selv å takke

Kanskje ville Jeltsin på linje med svært mange andre politikere foretrukket å ha et annet folk, men så heldig er han ikke. Ja, et blikk på hans nærmeste omgivelser viser hvor sterkt representert det gamle tross alt er. De unge entusiastiske markedsøkonomene rundt Jegor Gaidar er forlengst forsvunnet, og tilbake sitter grå apparatsjiker - som også har måttet avfinne seg med at kommando-økonomiens dager er omme. De klør nok ofte efter å styre og gi ordre, men landet lystrer liksom ikke. Paradoksalt nok er det således masser av politisk dramatikk og intriger, men det politiske bråket har lite å si for landets utvikling. Pengene vil noe annet. Det er pengemnakten som kvasi-privatiserer TV 1 uten at parlamentet kan gjøre noe fra eller til. Og de nye herrer bankeierne er selvfølgelig ikke opptatt av sysselsettingen i fjernsynsbransjen; de vil bare forsikre seg om at den politiske utvikling i landet ikek kommer ut av kontroll. Det er ikke bare Jeltsins skyld at russernes demokratiske instinkter er svakere enn glasnost skapte inntrykk av. Det er heller ikke Jeltsins skyld at de fleste journalister ofte selger seg for noen tusenlapper fremfor å forsvare det fire ord eller avsløre et angivelig korrupt regime.

Annet land

Paradoksalt nok kan det hende at en av Jeltsins største fortjenester har vært at han har skuffet sitt folk. Da han kom til makten på en populistisk bølge i 1991, trodde mange på underet. Nå vet alle at selv den sterkeste president bare er et menneske. Dette gjelder også Russlands neste president. Og den dag Jeltsin går fra borde, kan det heller ikke bli mye verre - dertil er landet blitt for stabilt: Titall millioner av Russlands sterkeste og mest arbeidsføre mennesker er nemlig personlig interresert i at dagens utvikling fortsetter uten for store avvik. Kanskje var heller ikke fremveksten av denne klassen den det tilsiktede resultat av en vel gjennomtenkt politikk, men det er tross alt resultatet som teller. Knapt noen gang i historien er en omveltning av denne størrelsesorden med mindre spille av blod. Burde ikke Jeltsins først og fremst huskes for det?


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]