[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Israelske nybyggere - det største hinder for fred?

Vestbredden (Morgenbladet): - Vi trivdes bra i Gamlebyen, og bodde der i 23 år. Likevel måtte vi flytte for å skape større rom - for Israel. Settleren Micki Jaseshin i Beit El-nybyggingen rett utenfor Ramallah på Vestbredden vil ta del i kampen for å beholde det området som er gitt dem av Gud. Å gi tilbake noe Guds utvalgte folk har rett på, anses som en grov synd.

AV HANS MORTEN HAUGEN

Micki fortsetter: - Dersom vi ikke greier å beholde Judea og Samaria; landet som Gud har vist oss, med hvilken rett kan vi da fortsette å bo i områdene rundt Tel Aviv og Haifa? Det er jo ikke knyttet noen løfter for jødene til disse områdene!

For den basis den religiøse og historiske argumentasjonen hviler på, er i mange israelitters øyne absolutt. De ortodokse jødene mener imidlertid at staten Israel med sionismen som bærende ideologi, ikke har noen legitimitet. Det synet er basert på at etableringen skal skje samtidig med Messias' komme.

Og her ligger et paradoks. Jøder med sekulær bakgrunn bruker aktivt religionen som begrunnelse for at Israel aldri må gi fra seg de områdene som ble okkupert etter seks-dagers-krigen i 1967. Mange av de religiøse jødene, derimot, vil ha minst mulig med staten Israel å gjøre, selv om deres parlamentariske innflytelse i Knesset er betydelig.

Nybyggingene utvides

Det har vært en frenetisk byggeaktivitet i områdene nær Jerusalem etter at Oslo-avtalen ble undertegnet. I dag bor det 165.000 settlere i de okkuperte områdene og et nybyggingsbelte, kalt «Greater Jerusalem», vokser frem. I dag fungerer nybyggingen som det beste hinder mot avståelse av landområder. Store deler av Beit El er reist i løpet av det siste året, og det er fortsatt muligheter for ekspansjon - til tross for at israelske myndigheter formelt sett ikke godkjenner flere nybygginger. Det foreligger imidlertid få rapporteringer om at politimyndighetene faktisk stopper nye fremstøt - snarere tvertom. Snarere opplever man å bli besørget med infrastruktur, og politimyndighetene bruker lite krefter på de som allerede er etablert. En god illustrasjon på dette er regjeringens respons på Hebron-massakren 25. februar 1994, hvor 48 palestinere i bønn ble drept av en jødisk settler. Drapsmannen kom fra Kiryat Arba-nybyggingen midt i byen, men Rabin ville likevel ikke stenge dette.

Etter denne episoden forlangte PLO-leder Arafat at alle israelske nybyggere måtte avvæpnes. For det er ingen hemmelighet at disse ofte er i besittelse av våpen, men kun et fåtall av dem benyttes offensivt. Tallet på fanatiske settlere som kan tenkes å bruke vold, er vanskelig å anslå. Men et tall så lavt som fem tusen, er det likevel nok til å gi grunnlag for en situasjon som kan resultere i borgerkrig - mellom israelitter.

Micki tar avstand fra vold, men begrunner settlernes rett til selvforsvar med den trussel den palestinske nasjon representerer. Han understreker at PLO ennå ikke har endret sitt program, slik at deres offisielle politikk fortsatt er en utryddelse av staten Israel.

- Da må palestinerne fortsette å bo her, men være underlagt den israelske regjering, mener Micki.

Store ulikheter

Situasjonen for palestinerne er vanskelig, og israelittene får stadig mer land på bekostning av palestinerne. I dag eier israelittene 94 prosent av arealet, mens palestinerne avspises med lusne seks prosent. Også fordelingen av vann er svært skjev. Mange i Ramallah har grunn til forbitrelse når Micki kan vise frem svømmebassenget; selv opplever de ofte at vannet er avstengt i en uke.

Flyktningene er naturlig nok de som har lavest materiell standard. Fordi de var palestinere, var det ikke plass for dem i staten Israel, og under krigen i 1948 ble 374 landsbyer ødelagt for å tvinge folk på flukt. Mange har altså vært flyktninger i snart 50 år.

Micki påpeker at disse har fått tilbud om nytt og bedre husvære - utenfor flyktningeleirene. Siden PLO, slik han ser det, nektet palestinerne å flytte ut av leirene, kan ikke de israelske myndighetene lastes for de dårlige levekårene blant palestinerne. For det er et faktum at levekårene er betydelig bedre for israelitter enn for palestinere. Med Oslo-avtalen vil de israelske myndigheter samtidig fraskrive seg ansvaret for å bedre på levekårene for palestinerne.

Vestbreddens fremtid

Mange mener en bantustan-løsning nå avtegner seg på Vestbredden. Som følge av at settlerne er etablert, vil problemene med å flytte dem være større enn i tilfellet «evakueringen» av Sinai. Her tok det tre år og en rekke økonomiske insentiver før en kunne overlate området til Egypt.

Dette vil i så fall bety at det blir Israel som kontrollerer bevegelsene i dette området. Med dagens situasjon har bare tre prosent av palestinerne bosatt på Vestbredden innreisetillatelse til Jerusalem. Oslo-avtalen har ikke hatt noen positiv virkning for disse.

Micki tilhører de som i dagens situasjon er de priviligerte, selv om fremtiden vil være usikker - også i nybyggingsområdene. For alle israelitter gjelder en ubegrenset «rett til hjemreise», med automatisk innvilgelse av statsborgerskap. For palestinerne, i første rekke flyktningene, vil det ofte ikke være noen mulighet til å komme tilbake til sitt hjemsted.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.