Intellektuelle fanges av de høyreekstreme

De høyreekstreme grupper spenner nå ut sitt klebrige nett over Europa for å fange deres viktigste målgruppe: De intellektuelle. En utspekulert og akademisk fremstilling gjør at stadig flere intellektuelle lar seg forføre - uten selv å være klar over det.

AV DAG HERBJøRNSRUD

En intensiv kampanje fra de høyreekstreme miljøer settes nå inn for å nå Europas intellektuelle og tenkende miljøer. Etter berlinmurens og kommunismens fall finnes det nemlig stadig større grupper av akademikere, kunstnere, skribenter og tenkere på søken etter nye holdepunkter og ideologier. Og intellektuelle i land som Tyskland, Frankrike og Italia lar seg da også forføre. Ofte er de ikke klar over det selv, på grunn av et tiltalende ytre.

Det som tilbys er nemlig ikke simpelt jødehat, voldsoppfordringer eller direkte henvisninger til nazi-ideologien. Snarere presenteres den intellektuelle målgruppen for innbydende akademiske tidsskrifter og aviser som krever en oppmerksom leser - i mer enn én forstand. Ved første gjennomlesning kan nemlig tidsskrifter som franske Vouloir, tyske Junge Freiheit eller det flernasjonale Elements virke som søstertidsskrifter til Samtiden her i Norge. Artiklene omhandler tidens samfunnsproblemer, og det siteres både fra marxister, Nietzsche, Arthur Koestler og Hans Magnus Enzensberger.

Skjult demagogi

Men under overflaten skjuler det seg demagogiske virkemidler, der George Orwells begrep «nytale» fra romanen 1984 synes treffende. Et konstant angrep rettes nemlig mot Vestens demokrati, tankefrihet og liberale verdigrunnlag. Ved å gjenta begrepene rundt kulturell identitet, ulikhet og nasjonalfølelse til det kjedsommelige, håper de høyreekstreme med sitt nyfascistiske tankegods å få definisjonsmakt i samfunnsdebatten. Målet er å vinne innpass på det kulturelle plan, så på det politiske. Middelet er ikke vold, men snarere en umerkelig, snikende flørt med de intellektuelles begreper og vaner.

Men hvem er så disse intellektuelle som høyreekstremistene, eller de radikalkonservative, søker? I utgangspunktet kan vi muligens si at ethvert tenkende menneske bevisst seg selv og sine omgivelser, er en intellektuell. Problemet er at begrepet i så fall, forhåpentligvis, blir for omfattende. Den marxistiske journalisten Antonio Gramsci, som Mussolini holdt fengslet fra 1926 til 1937, kan dog komme oss i møte. Ifølge ham kan man nemlig si at «alle mennesker er intellektuelle, men alle mennesker har ikke en intellektuell rolle i samfunnet». Dersom vi bruker begrepet intellektuell om akademikere, kunstnere og andre som kan sette dagsordenen i samfunnsdebatten - og dermed påvirke de store folkemasser - da har vi også en definisjon som er aktuell i dette tilfellet: Det er nemlig disse personene de høyreekstreme nå vil verve flere av.

Intellektuelle leder an

Dermed ikke sagt at det er få intellektuelle som allerede nå er fanget i det høyreekstreme edderkoppnett. Ifølge historieprofessor Roger Griffin ved universitetet i Oxford og hans nye bok «The Nature of Fascism», er det tvert imot nettopp de intellektuelle som for tiden leder an i spredningen av fascistisk tankegods - hele tiden godt innpakket i akademisk klesdrakt. At det er godt utdannede mennesker og kunstneriske talenter som lar seg oppildne av ekstremt tankegods, er i seg selv ikke så overraskende. Vi kjenner igjen mønsteret fra 30-tallets mange fascistsympatisører blant kunstnere og akademikere, deres enorme overrepresentasjon under hyllingen av totalitære regimer på 60- og 70-tallet, og i dagens Serbia og Kroatia, der intellektuelle igjen skaper myter til bruk for diktatorene. Kanskje ligger det noe naturlovsmessig over det hele: Jo lenger bort fra det gjennomsnittlige menneske og dagliglivet man kommer, jo mer fjerner man seg fra folkedemokratiet og respekten for den individets egenverdi. Selv om det europeiske demokrati på overflaten kan synes tryggere enn på lenge, står de intellektuelle likevel overfor den største utfordring noensinne: Nå er de ikke lenger biene som flyr til honningkrukken, men snarere fluene som kan bli sittende fast i edderkoppnettet.

Alain de Benoist, Günther Maschke og Raino Zittelmann er navnene på tre av de ledende franske og tyske ideologiprodusentene som nå jakter på nye intellektuelle døgnfluer. Tidligere soknet de til det ekstreme venstre, nå har de gjort helomvending og kommet inn i varmen på motsatte fløy. Ved første øyekast kan dette muligens virke som et paradoks. Men samtidig er det flere likheter mellom det ytterste høyre og det ytterste venstre: Begge fløyene er anti-amerikanske, anti-kapitalistiske og anti-modernistiske. Saken de «omvendte» nå kjemper for, er altså omtrent den samme før. Virkemidlene og språkmetaforene er, som vi skal se, forskjellige. Men saken helliger midlet. Derfor ligger det også rent taktiske årsaker til grunn for sidebyttet fra venstre til høyre: If you can't beat them, join 'em!

De Benoist sitt verdensbilde

Den franske antropologen Alain de Benoist er kanskje den viktigste maktfaktor i dagens voksende radikalkonservative miljø. Allerede i 1978 gjorde han seg bemerket i avisen Le Figaro med sine innlegg, der han påsto at USAs kapitalisme og Sovjets marxisme var produkter av samme jødisk-kristne historieforsåelse. I stedet for disse to alternativene, gikk han inn for en befrielseskamp i Europa mot den modernistiske sivilisasjon. Med prinsippet om «den sterkestes rett» og «retten til ulikhet», propaganderte han for sitt nye verdensbilde der hvert folkeslag lever for seg. Paradoksalt nok fikk de Benoist samme år en av Frankrikes høyeste utmerkelser.

I dag sitter han som redaktør av det franske tidsskriftet Elements og av bokserien «Konservativ Revolution», som gir ut bøker om rasenes «ulikhet». Elements har en enorm spredning: I Tyskland og Belgia heter det Elemente, i Italia Elementi, i Russland Elementy og i England Scorpion. Artiklene er stort sett de samme, med visse nasjonale variasjoner. Det tyske uketidsskriftet Junge Freiheit ble på sin side grunnlagt av studenter i 1986, som en reaksjon på 68-generasjonens sterke dominans blant lærerne. Fra et beskjedent opplag på 400, vokste det til et månedstidsskrift på 40.000 i 1993. I dag er Junge Freiheit et uketidsskrift med opplag på 100.000. Utvekslingen av stoff med Elements er tett, og intervjuer med Alain de Benois gis store førstesideoppslag.

For den utrenede leser virker disse utgivelsene tilforlatelige, noe som da også lokker nysgjerrige lesere. På kultursidene dekkes film, kunstutstillinger og konserter. På samfunnssidene arbeidsledighet, nasjonalfølelse og det flerkulturelle. Leser man det hele i sammenheng, blir det tydelig at det er hele vestlige opplysningsprosjekt de vil til livs: «Liberalismen går inn for den atomistiske individualisme på bekostning av nasjonen.» Både liberalismen, kapitalismen, sosialismen og Vestens generelle utvikling virker imot de radikalkonservatives verdier: Røtter, nasjon, familie, kirke, fellesskap. Dette i motsetning til venstrefløyens tradisjonelle metaforer: Solidaritet, opplysning, frihet, likhet og brorskap.

«Det kulturelle hegemoni"

Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger er blant dem som har fått lide under de høyreekstremes konstante søken etter anerkjente tenkere som kan legitimere deres meninger. Enzensbergers «Borgerkrig» fra 1993, og hans argument om at solidaritet over landegrensene er lite hensiktsmessig, tas til inntekt for at hvert folk skal leve i hvert sitt land. Nietzsche, Schmitt og Heidegger er naturlige filosofer å trekke ut løsrevne sitater fra. Men til og med marxisten Antonio Gramsci, som det ble referert til innledningsvis, fungerer som inspirasjonskilde i denne kompotten av kalkulert uoversiktlighet. Gramscis ide om at det kulturelle alltid får overtaket i den politiske kamp, benyttes i dagens kamp for å vinne det «kulturelle hegemoni».

Professor Roger Griffin er blant de som har advart sterkest mot at dagens utvikling får fortsette. Når de høyreekstreme får komme på banen med sin kamp for familien, sin etniske identitet og sin fortid, møter de ingen solid motpol. Årsaken er at disse temaene har vært tabubelagt i en årrekke. Når de nå dukker opp i innpakket tilstand, vil hele debatten foregå på de radikalkonservatives premisser, påpeker Griffin. Mens fascistene tidligere snakket om de hvites rasemessige overlegenhet, legger de radikalkonservative i dag vekt på «ulikheter» - dvs. at like mennesker leker best. Mens det tidligere var jødene som skulle drepes i hat, er det nå ens egen identitet som skal forsvares av kjærlighet. Ordene er endret, meningen er den samme.

Hvor langt har så de høyreekstreme kommet i sin kamp for å vinne det «kulturelle hegemoni» i samfunnsdebatten i Europa, i Norge? Det er ikke lett å si, da kampen om ordene, begrepene og dagsordenen uansett vil forskyve seg umerkelig over på den seirende parts banehalvdel. Ulempen ved å rope Ulv! for tidlig, er at motstandskraften vil svekkes når de demokratiske verdier virkelig trues. Fordelen ved å rope varsku tidlig, er at man fortsatt har ord og begreper til å skrike advarselen ut med. Det er når ingen skjønner behovet for å reagere, at slaget virkelig er tapt.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]