![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Skal vi endelig spares for sommeravisenes uttørrede agurkslintrer, inneholdene syltynne historier om reker, hvitvin og hudkreftangrepne silikonbryster?
«Nye tanker hver dag» står det, svart på hvitt. Det må da vel innebære en form for forandring?
Reklamesmøreriet Leo Burnett har begått en helsides Dagblad-kampanje i sommer. Sannsynligvis presenterer sånne Burnetter oss for langt mer graverende løgnhistorier, sånn til vanlig. Men heller sjelden får et reklamebyrå muligheten til å fremsette en så farlig løgn. Farlig, ikke først og fremst fordi denne løgnen fortegner virkeligheten, men fordi den, litt uærbødig sagt - kødder med hu`ene våre. Den får oss til å tro at det som står skrevet i Akersgatens kulturelle alibi faktisk er nye tanker. At det er der standarden for nytenkning settes og finnes.
Viktig: Den omtalte reklameteksten sier ikke at man ved 8 kroners utleggelse mottar ny informasjon. Det står eksplisitt at den tidligere Venstre-blekka inneholder nye tanker. Og nye tanker kan vanskelig forståes som annet enn nye perspektiver, nye ideer, friske filosoferinger, uventede refleksjoner, mentalitetsendringer. Kort sagt; ny-tenkning.
En systematisk gjennomgang av Dagbladets utgave onsdag 12 juli d.å. (tilfeldig valgt) viser følgende: Av det totale innhold på 56 sider var ca. 24 sider informativt nyhetsstoff innenfor politikk, samfunn, kultur og sladder, 14 sider var reklame, 7 sider sport og spill, 4 sider TV, 2 sider stillingsannonser. Til sammen ca. 51 sider. Selv den mest ihuga Dagblad-forsvarer må innrømme at denne absolutte brorpart av avisens innhold ikke inneholder et fnugg av nye tanker. Noe ny info, javel, men ikke noe mer.
De resterende 5, potensielt sett tankefulle sider, bestod av 3 ganske store debattinnlegg, en «replikk», to-tre kommentarer, en ørliten bokanmeldelse og et helsides møte med en kroatisk museumsmann.
Det første debattinnlegget konkluderte med at det var urettferdig å karakterisere Rune Gerhardsen som «Hagen light». Det andre handlet om norske fjellklatreres uavklarte forhold til Sherpaene, og den tredje debattsaken inneholdt en forsvarstale for de psykiatriske sykehusenes berettigelse.
I «replikken» beskylder Erik Solheim kommunalminister Berge for å være en vekst-romantiker. Side 2 kommentaren handlet om at skribenten Tønnesson unnet AUF litt fri på Utøya. Lederen antydet at den demokratiske prosessen i Russland endelig går mot mindre avhengighet av presidentens person.
Journalisten Smith stiller i sin kommentar spørsmålet om regjeringen gjør nok for vegsikkerheten. Møtet med den kroatiske kulturmannen har en lovende overskrift: Kunst motstår nasjonalismen. Men avslutningsvis konkluderes det likevel med at serberne er «de slemme». Bokanmeldelsen er et rent slakt.
Det kan ikke bestrides at disse ca. 10% av avisens stoffmengde inneholder tanker. Men er noen av åndfullhetene friske, i noen grad annerledes eller nye? De fleste kan ganske enkelt avfeies som ren «inside trading» på det sosialdemokratiske tankemarked. Sherpa-debatten er forsåvidt interessant, men håpløs intern.
Av mulig nye tanker på 56 sider står ca. 1 side igjen, inneholdene to tanker: At kunst kan motstå nasjonalisme på Balkan og at Jeltsins sykdom har vist at Russland kan klare seg uten ham. Greitt nok, men ikke akkurat himmelstormende, for å si det forsiktig.
Vi lever i et land hvor 16% av befolkningen vet hva sosialministeren heter, og under halvparten kjenner utenriksministerens identitet. Dagbladets problem er at avisen både skal være landets intellektuelle høyborg, samtidig som man ønsker å selge aviser til alle dem som ikke vet hvem Bjørn Tore Godal er. Jeg skal ikke si at en slik balansegang er kav umulig. Men Dagbladet er uansett svært langt unna å utføre et dette linedanserstykket. Det er årevis siden de gikk på tryne`, og månedsvis mellom hver gang de oppfyller sommerens reklametekst. Avisens egen Sissel Benneche Osvold angrep, for en tid tilbake, den illusjon at nytenkning kan finne sted innenfor store institusjoner. Hun påstod, med en eller annen vitenskapsmann i ryggen, at genuine, revolusjonerende tanker alltid var blitt uttenkt av uavhengige og utpreget selvstendige mennesker. På denne måte mente den skarpskrevne journalisten å illustrere at de etablerte politikeres stadige tro på nytenkning i egne rekker, er rent selvbedrag. På meg synes det nok dessverre klart at de samme mekanismer råder i det Dagbladske hus, Sissel. Så der gikk den reklamekampanjen fløyten!
Ill. Lasse Kolsrud.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]