Guttelus og jentelus

TIRIL BRYN

Don't judge me by me coulour, don't judge me by me race.

Hvilken forfengelighet ligger bak trakaseringen?

Wenche MŸhleisen spør i Klassekampen 10. juli om det er oppstått en ny mannetrend i Morgenbladet. Hun viser blant annet til Kjetil Korslunds kritikk av Karin Widerbergs bok Kunnskapens Kjønn. Men hans kritikk er ikke blitt stående uimotsagt i Morgenbladet. Forøvrig er avisen kanskje den eneste norske avis som trykker kritikk av kritikker. Og dem har det ikke vært få av den siste tiden.

Jeg skal kanskje være enig med MŸhleisen at det har oppstått en ny trend i Morgenbladet. Jeg er heller ikke uenig i at man kan spore mannsjåvinisme i Morgenbladets spalter. Er en kvinne en mediehore hvis en mann ikke liker det hun gjør? Jeg vil påstå at forskjellen mellom mann og kvinne er så stor at i en mediedebattsituasjon er det lett å skape skyttergravskriger og fiendebilder.

Jeg mener man ikke trenger grave særlig dypt for å finne forakt for det motsatte kjønn, men at denne forakten også har sin motsetning - en dyp respekt og tiltrekning. Jeg vil også påstå at flere av mennene i Morgenbladet som har skapt denne mannetrenden har en sterk trang til å provosere og gå til ytterkantene. Nettopp for å provosere reaksjoner. Jeg tror på mange måter at det skyldes en form for absurd nysgjerrighet og kanskje forfengelighet, hvor langt kan man gå? Men også at deler av mannssjåvinismen blant de som Mühlheisen omtaler som «livstrette» urbane unge menn er en reaksjon på en mannsforakt man kan spore i deler av den feministiske ideologen som Muhleisen står for. En forurettedthet overfor mannen som den potensielle horekunden, undertrykkeren, voldtektsmannen, maktmisbrukeren og han som får kvinnene til å slanke seg til døde. Denne forurettetheten skaper reaksjoner og sure oppstøt. Kvinnens mannsforakt skaper sjåvinisme og omvendt. Spørsmålet er: Skal man ta det personlig? Hvor stor er sannhetsverdien i stereotypen kvinne? I hvor stor grad skal man forholde seg personlig til den typen uttalelser? Jeg mener det er viktig å ta høyde for gutte og jentelus-fenomener i den intellektuelle debatt. Likestilling har lenge handlet om utvisking av forskjeller. Men når det er snakk om kjønnsrolle-identitet synes jeg heller at forskjellene burde forsterkes.

Jeg heter Tiril og er 22 år og er ikke undertrykt av patriarkatet. Wenche Mühleisen, betyr det at jeg er gal, burde jeg ringe Vindern psykiatriske? Jeg opplever faktisk at det er mye treffende i de sitatene Mülheisen har trukket frem som skrekkens eksempler. F.eks. Nils Langelands utsagn:"Alle med eit minimums av kjennskap til kvinner veit at kvinner instinktivt skyr opne plassar», synes jeg er en svært humoristisk uttalelse. Ok, verden er trist, men den blir ikke morsommere hvis vi skal være undertrykt 24 timer i døgnet. Er vi det?

Tiril Bryn er frilansjournalist i Morgenbladet

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.