![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tja. En utgytelse som denne behøver strengt tatt ikke svar; vokabularet og argumentasjonen taler for seg selv. På den annen side: hvorfor skal en kritikers maktmisbruk og åndsforlatthet nok en gang få passere upåtalt? På forlagets vegne vil jeg ta til gjenmæle, samt supplere omtalen på iallfall ett punkt: det gjelder originaltittelens poeng, som Abrahamsen ikke berører med ett ord i det overfladiske resymeet han (og Morgenbladet) presenterer som en anmeldelse. Når romanen opprinnelig fikk tittelen Theory of War, er det fordi handlingsforløpet er strukturert over Karl von Clausewitz' krigsteoretiske verk Vom Kriege (Om krig). At oversettelsen også av den grunn helst burde ha fulgt originalen (som enhver oversettelse ideelt sett bør gjøre) og hett f. eks. Krigsteori, er ubestridelig.
Nå er en direkte oversettelse ikke alltid gjennomførbar, av forskjellige grunner. Det skal ikke stikkes under en stol at forlaget fant tittelvalget problematisk. Til spørsmålet om Krigsteori var anvendelig, ble svaret et klart nei fra diverse meningsberettigede, ikke minst fra den bokklubb som valgte Bradys roman til hovedbok på forsommeren - en vurdering som ble underbygget av den kjensgjerning at ingen av de etterhånden mange oversettelsene har beholdt originalens tittel. Et bedrøvelig, men forståelig faktum ifølge forfatteren, som godkjente vårt valg. Sammenlignet med varianter som Hatets börda eller L'enfant loué (som romanen er blitt hetende på svensk og fransk), mente vi faktisk å ha gjort et funn med Fedrenes synder: en dekkende tittel for romanens hovedtema uten å være for håndfast, og som samtidig har bibelske og litterære overtoner som vil virke som en veiviser inn til verket for den alminnelig opplyste leser.
Men ikke for Morgenbladets anmelder. Han registrerer hverken sammenhengen med bibelordet («- for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd- ») eller med Ibsens bruk av det i Gengangere («- fædrenes synder hjemsøges på børnene- »). Nei, han værer kvinnesak og tolker tittelen som en malplassert feministisk ytring, kfr. («…enhver …må jo tro det er en bok full av slemme menn og misforståtte kvinner»). Ellers finner han det altså «greit nok» at «Jonathan ikke er noen god far» fordi han har vært slave (solgt av sin far igjen, Abrahamsen!); han tar sågar med at det «blir en forbannelse slekten ikke kan klare å riste av seg», hvilket jo nettopp er denne tittelens poeng. Men se, det tar han ikke.
Ikke å undres over at den samme anmelder er ute av stand til å vurdere bokens gehalt. Med sitt markeringsbehov søker han i stedet å bagatellisere, ergo usynliggjøre, en roman som har fått glimrende kritikker og store oppslag, både her, ellers i Europa og i USA (hvor den forøvrig også er forsøkt tiet ihjel, av politiske grunner). En passant nevner han at boken har «rasket med seg et par priser uten at det betyr noe som helst», for «antallet priser og antallet utgitte bøker ser til hver tid ut til å være sterkt sammenfallende» (?) Nå mener jeg selvsagt ikke at en anmelder skal bøye seg i støvet for andres dom. Men når disse «sammenraskede» prisene dreier seg om belønninger som The Whitbread Book of the Year Award og Prix du meilleur roman étranger, kan man ikke annet enn steile over hans arroganse (eller er det ignoranse?). En viss skjerpet årvåkenhet, om ikke ydmykhet (åpenbart et fremmedord for vår mann) overfor teksten hadde kanskje vært betimelig. På Morgenbladets anmelder preller imidlertid alt av som vann på gåsa, hvilket avspeiles i følgende dom: «fedrenes synder er ikke noe dårlig verk å lese mens man venter på solstikk, uten at det på noen måte er et strålende verk, bra tidtrøyte kan den (sic) kalles».
Hva kan så denne typen nedlatende uforstand hos en anmelder skyldes - eller kalles? Og hva kan det skyldes eller kalles når kulturorganet Morgenbladet betakker seg for et intervju med den reflekterte og filosofisk skolerte forfatteren, hvis neste bok er grepet med begjærlighet (og millionforskudd) av forleggere ute, mens det gir spalteplass til en «anmeldelse» på dette nivået?
Solstikk? Provinsialisme? Det er bare forstavelsene. Idiotprisen returneres herved til deling mellom anmelder og redaktør.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]