Konservativ unnfallenhet

Anført av sosialistgruppens leder i Europaparlamentet, Pauline Green, fikk den franske presidenten mer verbal juling enn han kunne drømme om da han forleden oppsummerte den franske formannskapsperioden i EU. Anført av taktfaste «Non, non» rop fra gruppens representanter, var det knapt mulig for Chirac å komme til orde.

Men de konservative representantene lot ikke høre fra seg. Faktisk beklaget gruppelederne fra høyresiden senere i seansen den lunkne mottagelsen presidenten hadde fått. Dermed fikk den konservative franske presidenten et lite, men viktig plaster på såret - før en sosialist-boikottet parlamentariker lunsj, satte punktum for Strasbourg-besøket.

De konservative politikerne i Europaparlamentet har rett nok ikke gitt uttrykk for udelt støtte til sin franske partifelle, men deres avventende, nøkterne og særdeles ukritiske holdning til det franske vedtaket signaliserer alt annet en ren uenighet. Bildet er det samme her hjemme. SV-leder Erik Solheim har selv oppfordret til kraftige reaksjoner, og boikottet selv ambassademiddagen på Frankrikets nasjondaldag. Det samme kan man dessverre ikke si om Høyre-leder Jan Petersen her hjemme, som «ikke ser noen mening i å boikotte franske varer».

Høyre-lederen i Norge - og de konservative politikerne i Europa - overser her et grunnleggende viktig poeng. For det første; grunntanken bak politiske aktivitet er engasjement og opposisjon mot styresmaktene. Politikk er per definsjon den aktivitet som skal styre eller lede samfunnsutviklingen - med andre ord; samspillet mellom staten og det øvrige samfunnet. Gjennom å underlegge seg systemets makt - og innrømme avmakt (er det ikke det dere kjemper mot, Jan P?), mister politikken sin funksjon. Politisk aktivitet innbefatter også andre virkemidler enn rent diplomati. Også aksjonering og vareboikott er politikk. Gjennom en boikott av fransk parfyme og cognac kan forbrukerne vise sin avsky. En dråpe i havet-argumentasjonen holder i denne sammenheng ikke mål.

Hadde verden fulgt de vest-europeiske konservative i disse dager, ville ikke flere

hundre tusen mennesker brukt den franske nasjonaldagen til å protestere mot Chiracs atomsprengninger. Hadde alle tenkt som Petersen og hans meningsfeller, ville ikke 2000 demonstranter på New Zealand tømt et lass møkk utenfor den franske ambassadørens bolig, mens de skrek «frihet, likhet, brorskap og hykleri». Hadde alle tenkt som Petersen, ville ikke et hundretalls demonstranter markert sin avsky utenfor den franske ambassaden i Oslo. Hadde alle tenkt som Petersen, ville ikke Chirac møtt motstand i det hele tatt.

Formelt sett kan Frankriket glatt overse protester fra det internasjonale samfunn. Men man har mulighet til å benytte ulike pressmidler - blant annet økonomiske - for å markere avsky. Med et samlet internasjonalt samfunn bak slike tiltak, ville effekten med all sannsynlighet bli tilsvarende skarp. I stedet strides man om den egentlige faren ved de åtte varslede prøvesprengningene - og enkelte land avventer med å ta stilling til spørsmålet. Høflige protester på ambassadørnivå tar neppe luften ut av Frankrikets atomballong. Det er heller ikke meget hjelp i at syv av 15 EU-land er gått sammen om en protest mot Frankriket. Så lenge virkelig tunge aktører - som Tyskland, Storbritannia og USA - glimrer med sitt fravær, vil nytteverdien være marginal. I mellomtiden makter Chirac å overbevise sine egne tvilere om at dette er viktig for Frankriket. Sammen med en taus majoritet som holder kjeft efter prinsippet «den som tier samtykker» - og ledende vest-europeiske konservative politikere.

hs

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.