Brød, Sirkus og 1260 stjerner i teltduken

Festivalen var i år, som tidligere, preget av et bredt musikalsk spekter. Den kan vanskelig konkurrere med Roskilde i tilskuerantall. Prøv heller: intimitet og sørlandsk sjarm. AV OVE DALEN Festivalens musikalske sentrum var teltet i Tresse, sentralt plassert i sentrum av Kristiansand og med plass til 2500 tilskuere. Et sirkustelt kan vanskelig bli et ideelt sted for kreativ lydutfoldelse, men Stavangerkvartetten Bever gjorde hvertfall et heroisk forsøk på å skape hyggelig lyd. Med sin friske blanding av funk og rock fikk de et velfortjent gjennombrudd tidligere i år med albumet Pool. Bandet kom til Kristiansand direkte fra Kongsberg Jazzfestival der de etter sigende ble nektet å gå av scenen. Responsen var tydeligvis vanskeligere å hente frem i Kristiansand og intimiteten dertil fraværende. Bever satset på sitt atonale funk-repertoir, men maktet sjelden å ta musikken til de store høyder. Vokalist Tore Rygh fikk dra frem både melodika, trompet og sax, men flere av de nyanserte låtene til Bever druknet i en grøt av lyd - noe teltet hadde mer skyld for enn bandet selv.

Quart-festivalens største jippo sto bysbarna i Flying Crap for da vokalist Tommy Gunn lagde stjernehimmel i teltduken i Tresse. The Flying Crap er rock'n'roll anno 1977, og det kan til tider virke som de gikk inn i en tidsmaskin da og kom ut lettere forvirret i år. Forbildene er the Stooges, MC5 og resten av punkmafiaen; grensen mellom bandets egne låter og coverlåtene er diffus. Kort sagt er The Flying Craps lite brød og mye sirkus. Bandet ble naturlig nok anmeldt av festivalarrangørene for skyteepisoden i teltet i Tresse. Man kan spørre seg hvordan festivalarrangørene etter å ha booket Flying Crap trodde de skulle unngå hull i teltet. Det er ikke første gang Tommy Gunn trekker fra hofta. Flying Crap avsluttet overraskende nok med Stooges-låta «Search and Destroy».

I avdelingen for fengende gitarrock, tok amerikanske Weezer oss med på en tur i rockehistorien. Bandet fikk etterhvert godt tak på sitt unge publikum. Weezer kan vanskelig anklages for å være spesielt originale, men har god sans for den gode melodi. Kvelden ble avsluttet med Urge Overkills utpregede cocktailrock som dessverre denne gang ikke var cocktail nok. Bandet manglet både «sleaziness» og inspirasjon, og virket særdeles trøtte på sine gamle låter ettersom repertoiret hovedsakelig var basert på nye låter. Nytt album med Urge Overkill er rett rundt hjørnet.

På lørdagen var det de rytmiske toner som stod i sentrum. Mad Professor, mest kjent som mannen som gjorde Massive Attacks album Protection om til No Protection, serverte en time med sløy dubmusikk. Aldri overmåte hektende; mer hypnotiserende og sløvende. Tricky fortsatte videre i lignende terrenger, men med større musikalsk variasjon. Mesteparten av materialet var hentet fra albumet Maxinquaye, utgitt tidligere i år, men Sonisk Scene hørte også antydninger til nye låter. Mannen virket faktisk inspirert og serverte god lyd i teltet. Tricky selv gjør lite rent musikalsk på scenen og fungerer mest som en slags jojo som tyner intensiteten i bandet sitt til det ytterste. Dårligst er Tricky når han skal være rocka, mens funky «aftemath» og «overcome» er nydelige urbane lydcollager.

Lørdagens hovedattraksjon var fløyet direkte inn fra LA og representerte festivalens mest verbale innslag. House of Pain er stadion hip-hop'ere som fortsatt har kredibiliteten i behold. De presenterer et beat og lar vokal + mann bak platespiller ta seg av resten. Bandet har åpenbart en evne til å finne iørefallende rytmer, men mangler musikalsk spennvidde. Riktignok har ikke amerikansk gangsterrap de siste årene utpreget seg med eksperimentvilje og lekelyst, til det er de respektive artister altfor innelåst bak fire vegger, men også gangstere bør ha behov for ny, frisk luft. House of Pain presenterte 45 minutter med fengende hip-hop og hadde publikum i sin hule hånd. Det er ikke så lett å vite om man skal le eller gråte når 2.000 voksne mennesker hopper rett opp og ned etter House of Pain-låta «Jump around». Når i tillegg mannen ved siden av ser dumt på deg fordi du ikke hopper, så har man ikke noe valg lengre: Sonisk Scenes blaserte utsending ble pent nødt til å sette igang med rytmebevegelsene.

fre 7/7 og lør 8/7 Teltet i Tresse, Kristiansand

Velfrisert Hotell-lyd

Skuffende få, deriblant meg, ble igjen for å høre Lisa Germanos såre og særpregede musikk avslutte torsdagskvelden. En liten, nærmere førti år gammel dame fra Texas som med lys pikestemme hvisker sine blå popsanger. Hun er hjulpet av en trio unge musikere som legger skjeve akkorder, feedback og støy under hennes skranglete gitar. Germanos antiautoritære holdning slipper løs eksperimentviljen i disse søkende musikerne. Noen ganger bød dette på spennende musikalske vendinger. Andre ganger gikk musikernes tonale vandringer i veien for Germano. Hennes ektefølte og bitende tekster er grunnmuren i musikken og de må høres. Konsertens åpningslåt «Bad Attitude» satte tonen: «You wish you were pretty, but you're not…ha, ha, ha». Hennes språklige sarkasme ble på scenen forandret til sjarm. Hun syntes det var «cool» å være i Norge og koste seg tydelig i Kristiansands avslappende omgivelser. En fan skrek først at hun var pen. Svar: «I tought I was an old, ugly woman». Et par låter senere ropte den forelskedepublikummer: «Do you want to marry me?». Rødmende og fnisende mumlet Germano: «I don't think so». Det ble en hyggelig konsert, som var altfor kort (45 minutter), og som løftet seg når Germano tok frem fiolinen og dro noen folkelige, svingende toner.

Salen i Caledonien var fullsatt når Morphine entret scenen fredag. Bostonbandet har med deres tredje album Yes fått sitt gjennombrudd i Europa og hyppig spilling på radio, utesteder og klesforretninger resulterte i et bra oppmøte fra lokalbefolkningen også. Mark Sandmans dype røst og glidende traktering av sin spesiallagde to-strengers bass, Dana Colleys feite, opprocka saxofonklang og Bill Conways spinkle, drivende trommer danner Morphines unike sound. Musikk som vekker assosiasjoner til noir-filmer, detektivbøker og whisky, men som egentlig er treminutter lange minimalistiske poplåter med et skjær av melankoli. En jazztrio på papiret, et slagerorkester i virkeligheten, ikke rart at Morphine allerede er å finne på flere soundtracks («Spanking The Monkey» og «In Spite Of Me» bl.a.). Fra introduksjonen av alle impliserte på dansk-amerikansk, til ledningene ble trukket ut, var publikum trollbundet. På scenen gjør Morphine musikken enda enklere og mere groovy. Mange vers består kun av Sandmans stemme og trommer, og når saxofonen blåser inn, blir effekten slående. Da låten «Radar» stoppet opp og Sandman deklamerte «it was March 4. 1982», koret publikum taktfast som skoleklasse (hæ? - red.komm) og lærer Sandman uttalte «You got that right», ventet et halv minutt før han lot låten fortsette. Morphine leker med publikums forventninger. De gjør små detaljforandringer i låt-arrangementene, holder igjen overganger og lar f.eks. åpningsordene i tittelkuttet bli «ja, ja, ja» isteden for «yes, yes, yes». Morphine har ironisk distanse; sjelden vare i jungelmusikkgenren. Sandman annonserer med sløy nattradiostemme hva som skjer underveis. På slutten av første sett fikk vi vite at «regulations for rock'n'roll bands from 1993» tillot dem kun å spille to sanger til, men siden de var «unbelievable far from home», kunne han tilby tre ekstra sanger. Det ble syv. Etter en og halv time gikk de av scenen og etterlot seg en oppstemt menneskemasse som smilte.

torsdag 6.7 og fredag 7.7 Caledonien Hall, Kristiansand

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.