Ned med kammertonen!

Det kan sikkert virke sært å sette en slik tittel over en presentasjon av et verk som spilles med en kammertone der a = 392 allerede, men nettopp forskjellen mellom denne stemmingen og den moderne a = 440-445 er vital for Rameaus musikk.

ESPEN MINEUR SÆTRE

Hippolyte et Aricie ble første gang fremført i private omgivelser våren 1733 - i huset til La Poupliniére med hans eget orkester og sangere. Verket kler absolutt dette mindre formatet, men det tok knapt et halvt år før premieren ved Opéra. Campras kommentar til verket etter fremførelsen: «I denne operaen er det nok musikk til ti; denne mannen (Rameau) vil stille alle oss andre fullstendig i skyggen».

At selve mengden av musikk skulle være operaens fortrinn, er jeg ikke uten videre enig i, det er derimot den vidunderlige sangbare kvaliteten musikken har, som gjør operaen til et storverk - også i vår tid. Men jeg kan knapt se det som et minus at vi her faktisk får i pose og sekk: Mye, og god musikk. Når kammertonen er riktig plassert, slik den er her, faller alle brikkene i Rameaus musikalske puslespill på plass - til stor glede for lytteren.

En annen fransk versjon jeg har av samme verk er den Jean-Claude Malgoire gjorde med sitt La Grande Ecurie & La Chambre du Roy i 1978. Her klinger den fem akter lange tragedien stivt, akademisk og ofte i så langsomme tempi at musikken virker mer død enn levende, til tross for jevne prestasjoner av sangere som Arleen Augér, Carolyn Watkinson og andre. Malgoire gjør operaen med fem sopraner, to mezzosopraner, tre tenorer, to barytoner og en bass i solistposisjoner, mens Minkowski atten år senere byr oss helt andre sangerprestasjoner. For Malgoires versjon av muskken får verket til å fremstå mer som et oratorium enn en opera, og nettopp opera er noe som Minkowski beviser at verket faktisk er. Hans sangere gir liv til sine sceniske figurer langt inn under pudderparykkene, og når det levende resultatet av slik virksomhet finner sitt vokale uttrykk, er operaseieren halvveis halt i land allerede.

Tilbake til kammertonen: Det sier seg selv at musikk som er skrevet i tonehøyder som ofte er vanskelig tilgjengelige for sangerne nødvendigvis må bli fremført på forsert og presset vis i enhver versjon med moderne (a = 440-445) kammertone. Det er nemlig først når den riktige kammertonen (a = 392) benyttes at verket tilbyr den klangrikdommen partituret til Rameau inneholder - sødmen, mykheten i fraseringene, den vibrerende bassen og det vokale overskuddet hos sangere som ikke behøver å presse seg til unaturlige høyder (Pavarotti-komplekset) mer. Egenklangen i instrumentene kommer også adskillig bedre til sin rett, og det er mye i det de gamle engelske luttlærebøkene fortalte - nemlig at du skulle begynne med å stemme opp strengene på lutten til det punkt instrumentet klang best, føle deg frem til instrumentets egenresonans.

Hva Minkowski er uten etter musikalsk kan du få begrep om ved åmerke deg den glimrende continuo-stemmen til fagotten i fjerde aktens «Premier Menuet» - presis, klangsikker, vel-intonert og spirituell i spille stilen. Bassen som pumper med svært vellykket dramatisk effekt i fjerde scenen fra samme akt er et annet sted jeg merker meg, mens effektive slagverkere står i sterk kontrast til de ømme øyeblikkene som følger like etter i «Quel biens!» - perfekt ivaretatt av instrumentalistene og med en viril, lett og dynamisk Russell Smtyhe som Théshée. Duetten «Nous allons» i fjerde akt har nesten et musikalsk lokk av Monteverdis tonespråk over seg, men klinger fransk likevel, før Minkowski introduserer oboer som høres ut som kalkuner i aktens «Premier Air».

Du finner mye spirituell utøvelseskunst hos Minkowskis ensemble: Fanfarer og svært moderne bassganger for koret i enkelte passasjer; dirrende dramatikk som resultat av ren sanglig opphisselse; bisarre fagotter og rene helveteslåter; destillert skjønnhet og sensualitet så det nesten drypper hos en tenor; musikk du nesten ikke kan tro på fordi den høres ut til å være i fritt fall; et øyeblikk der en sopran drar til med full stemmeprakt slik at operaen nærmest eksploderer.

Rameau foregriper på et vis Messians «fuglemusikk» i den avsluttende ariette «Rossignols amoureaux», og når du lytter deg gjennom det tre timer lange verket for annen gang oppdager du ikke bare gjenkjenneligheten i denne musikken, men også i større grad dens spissfindigheter og dens karakteriseringsevne av skillet mellom det folkelige og det storslagent tilgjorte.

Opptakene er gjort i den akustisk fantastiske og ikke alt for store originaloperaen i selveste Versailles; du hører formelig hvorledes veggene i salen synger med og vibrerer med samme kammertone som orkesterets. Det alene gjør Minkowskis Hippolyte et Aricide til en innspilling du aldri gir slipp på igjen etter å ha hørt den. Aldri.

Jean-Philippe Rameau: «Hippolyte et Aricie» Les Musiciens du Louvre Dir. Marc Minkowski Archiv 445 853

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.