Gjensyn med det lille trebarnet med ekspansiv nese.

Mange vitser om den lille pinnegutens lange, blomstrende løgndetektor. Han er bl.a. brennbar, som det tremennesket han er. Spas og moro er vel og bra, men den troskyldige guttens eventyr byr dessverre på mer suspekte tema enn det…

FILM

SVERRE VEBJøRN SAND Feen som gir liv til det lille trebarnet er én indikasjon på filmens overlevering av et typisk mannsperspektiv. Historien er om og for guttemenn, og de kvinnelige posisjoner kommer i hver sin ende av skjøge/madonna-aksen. Den gode feen har en fysikk som er kunstig opptrukket av de forflata skjønnhetsidealer som mannssamfunnet og kapitalmakta har påført kvinner til enhver tid. Vi har ironisk nok de samme kommersielle hensyn å takke for den nødvendige drakten og vingene, som, i tillegg til Unn Vibeke Hols gjennomsiktige neglisjé av en stemme, gjør lite for å skjule den åpenbare guttefantasien som knapt skiller feen fra Miss September i et visst herreblad: et stykke kjøtt, klar til bruk. Den andre kvinnerollen i dette mannsuniverset er selvsagt komplementær til den ytre sett idealiserte feen. Som negasjon: «Sklia til reven». Hun er ei ustelt sjuske, et vedheng til revemannen, som styrer henne med spaserstokkens krumme del rundt halsen hennes. En velkjent kvinnetypologi dannes: først den «overjordiske» og stereotypisk «vakre», klar til bruk. Så, kvinnen etter bruk: en utslitt, slaskete dørmatte som mannen kan tråkke på. For menn er det greiest slik - ordnet, oversiktlig og kontrollèrbart, en utbredt repressiv strategi fra menn som frykter Den Dominerende Kvinne. Filmen reduserer også dette komplekset på typisk vis. Filmens miniatyrverden rommer en ny: dukkemaker Gepettos verden av dukker og kjæledyr. Også her er de kvinnelige elementer ordnet til mannens behag. Den Straffende Mor er her redusert til en opptrekkbar (les: kontrollerbar) dukke som gir dukkebarnet (mannen?) dask på blanke messingen. Det er nok betryggende for Disneykonsernets menn å takle sin angst for kvinner slik: «På plass!». Den Straffende Mors motstykke i Gepettos mini-verden er (enda) en minimalisert form for femininitet: en gullfisk, hvis kvinnelighet defineres av en evig kysseklar munn. Underforstått: et hendig lite sugedyr, plassert i en liten, gjennomsiktig bolle, like ufarliggjort som Den Straffende Kvinne er mekanisert. Underlagt Mannens, Den Allmektige Dukkemakers, mekanikk. Dukkebarnets blanke messing er bare et av mange eksempler på filmens skatologiske flørt med kinky affekter og homoerotikk. Når Timmi Gresshoppe danser på fiolinen så strengen ryker får han et strengt rapp på baken av en løs ende. Gepetto tenner en fyrstikk med rumpa, og går, i gjennomskinnelig nattserk, med pus mellom beina, mot den «nyfødte» treguten, som er komplett med uskyldsblå øyne, hvite hansker, korte bukser, stor og lodden sløyfe, og en lystig fjær i hatten..Hva mer kan en gammel, dukke-fiksert ungkar ønske seg? Faster, little Dutch boy! Faster! Ikke rart den sleske reven forklarer Pinocchios teaterpotensiale med «en fysikk som din!», og et freidig klask på guttens bak. Forøvrig finnes bl.a. dopkonnotasjoner og rasistiske, androgyne fremstillinger av barnerøvere, samt ukritisk omgang med havet. Filmen har aldersgrense 7 år.

Pinocchio
Regi: Ben Sharpsteen
USA 1940

BT:

P. og den gode feen:

INSTINKTIV MASKULIN SJARM: i to trinn - løgn og lems lengde.

Mann med pisk:

A BOY IS AN ASS: Mannen med pisk sørger for det.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Gjensyn med det lille trebarnet med ekspansiv nese.

FILM

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.