[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Vemodig farvel til en forgangen tid.

Liv leves, tiden beveger seg, selv om det føles som om den står stille ute på landet. Menneskene, og historiene de bærer med seg, dør.

FILM

MARIANNE BJøRNEBOE Otar Iosseliani er en georgisk filmskaper, utdannet i Moskva, som har levd og arbeidet i Frankrike i mange år. Han har fått priser både i Cannes og i Venezia, senest i 1992 for Sommerfugljakten. Det er en spesiell film, en slags vemodig komedie, som beveger seg i et langsomt, men ikke langtekkelig språk. Den er gåtefull, om gåtefulle mennesker, men ikke på en kunstig, «vanskelig» eller påtatt måte. Her skildres liv tilsynelatende tilforlatelig og enkelt, uten at ting forklares psykologisk. Det er en egenartet stemning. Denne gjør at vi føler, at selv om dette er en fransk film, er det et russisk toneleie over den. Og ganske riktig; hovedpersonene har sin familie, og opprinnelse i Russland. De to kusinene som bor på det store slottet, et «chateau», i en liten fransk landsby, bærer sin russiske identitet i sitt indre. Den eldste av dem eier godset, som er falleferdig, men har sjel. Her er tett i tett av bilder på veggene, både malerier, fotografier og tegninger. De forteller på et brokete vis en historie, som antydes ved at de er der, i bakgrunnen.

Landsbyen består av gamle mennesker, nesten bare kvinner. Noen menn er det dog, bl.a. presten, som drikker og lever i skitt og rot. I kirken samles alle, men her er ingen moralske protester til presten som kommer for sent. Alle lever sine rutinepregede liv, i et vennskapelig fellesskap. De spiller spill sammen, møtes på caféen, og alt er rolig. Byens kvinner ser sin helt i en styrtrik emir, som kommer på besøk. Ellers har de også en gruppe Hare Krisna-tilhengere, hos seg. De synger, danser og ler. De bor på godset hos kvinnene; den eldste av disse, Marie-Agnés, har en moderlig kjærlighet ovenfor dem. Hun trilles rundt i sin rullestol, eller ser på fotografier og leser brev. Hennes kusine, Solange, spiller orgel i kirken, skyter fisk med pil og bue, spiller i byens orkester, og er den som ordner opp i det meste. Hushjelpen Valérie er også en karakter, spilt på en like neddempet, selvfølgelig måte, som de andre.

På nabogodset bor en mann som lever i nåtiden, ikke i den alderdommelige tilstanden som resten av befolkningen. Han driver med eiendomsformidling, og har mottat en gruppe japanere som bare vil ha ett sted; huset til kusinene. Dette blir filmens intrige, for stedet er ikke til salgs. Selv om en annen av byens moderne mennesker, antikvitetshandlersken, stadig tømmer det for møbler. Kvinnene tror at den nostalgiske tilværelsen skal vare, de beskytter seg mot resten av verden. Men slik de er barn av Russland - og dets historie - følger de med på nyheter om allverdens kriger, katastrofer, og voldshandlinger. Dette er deres skjebne på et vis. Den gamle samfunnsklasse som søker seg ut på landet, mens verden omveltes. Her er et vemodig ekko av Tjsekhov.

Én innvendig: Tekstingen. Jeg satt i lang tid å trodde at dette var en utekstet kopi, siden var det stadige scener der det føltes som om mye forsvant. Særlig ble det påtagelig når russisk ble språket de snakket, mye dialog ble ikke oversatt. Sannsynlighvis har ikke teksteren kunnet russisk, kanskje ikke fransk heller, og derved brukt en annen oversettelse. Irriterende.

Sommerfugljakten
Regi: Otar Iosseliani
Frankrike 1994

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.