Livaktige som knokler

Galleri Ram serverer for tiden en installasjon laget av Liv Zachrisson, under tittelen Gul.

AV SIMEN MIDGAARD

Hele lokalet er gjort om til installasjon, og det første som møter en er noen langstrakte kvinnefigurer med sypresshår, ‡ la Dalis ørkendamer, eller langskjørtede 1890-talls damer, i voks. Det er en lang rad av dem oppover langs veggen, og den begynner nederst, ved gulvet, for så å ende i taket langt inne i mørket et sted. De danner en linje, og hver har fått sin lille hylle, litt høyere enn den som står bak. Alle er prikk like, med unntak av farvene, da en mørk og en lys voksdame (de måler ca. tredve centimeter) veksler om hverandre. Veggene er koksgrå. Belysningen favner damene, men ellers er lokalet lampeløst. Når en sirkel manifesterer seg borte på gulvet befinner den seg i mørket. Det er en sirkel som et øyeblikk kan minne om en psykedelisk måneskive, flimrende, hvitgrå, flytende. Når man går bort til den ser man at den danner et gitter, med noen fjerne skikkelser som kanskje kan være bitte små, gående mennesker som forsvinner som blekklatter og dukker opp igjen, dust, skiftende, så man må fokusere. Litt skrekkeffekt gir det også, for når man forsøker å se «hva det er», taler de flytende formene til fantasien, og gitteret blir oppløsende og tukthusaktig. Men det forsvinner, blir vann, deretter noe som minner om ebola-virus i mikroskop, så gitter igjen, og slik fortsetter det til man står der som en halvhypnotisert fireåring. At man også vet at det ikke er tilfeldig at denne raden med damer borte på veggen skrider opp på sine pyntelige små stigbrett og ut i den lineære evigheten, gjør ikke saken bedre. Det som nemlig dukker opp i mellomrommet mellom de to greiene, er konseptet tid. Linjen, reproduksjonen, oppadstigelsen steg for steg, blinde gudinner av voks med håret rett til værs som ansiktsløse strebere, stille som lys og i konform harmoni, harmoniske som lykken og helt anonyme, på den ene siden. De virker ikke stengt inne, men uendelige på den store linjalen. Det levende mylderet, derimot, med død og forvandling og flyt i kjemien, og som minner en om slike utsagn som at «alt flyter» og «krigen er alle tings far», er lukket som et egg.

Slik fortsetter det og fortsetter det, livet roterer og linjen går, kjemien og døden i mikrokosmos parallellt med viktorianske kvinneskikkelser på evig parade, joviale som patroner og livaktige som knokler. Sirkelen i midten, på gulvet, kontrasterer brått paradedamene, og man får det plutselig for seg at det er jo sirkelen som representerer en person, merkelig at man ikke skjønte det litt før. Og samtidig minner det mye om livet slik det må se ut inne i en mave, selv innenfor et viktoriansk korsett. Det bærende elementet er kontrasten mellom de to størrelsene, som vokser etter som man ser. Det er gapet mellom to tidsoppfatninger, mellom en der alt og alle flyter, blir og er hverandre til evig tid, og en motsatt, avgrenset individualitet, der samlebåndet produserer et individ og så ett til og ett til og ett igjen. Også i all evighet. Man har faktisk fått to konsepter for evighet som eksisterer parallellt, totalt motstridende hverandre, samtidig uten evne til å slå hverandre ihjel, hvorpå man kanskje ender med en pinlig, småfornuftig visdom som sier at de trenger hverandre, - aha, begge dele må til. Universet er tolerant.

Der har vi budskapet, - søtt. Søte, små korsettdamer, og en gøyal mave av lys på midten. Det var antagelig slik det hadde fortonet seg om det hadde vært fullt av folk og unger og surmumlende svigermødre der, men det var det ikke.

Anbefales i ensomhet.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.