Spontant og upretensiøst

Nye galleri I-Box i Trondheim - et lite og intimt galleri - har på fire måneder vist over tyve utstillinger.

AV ARILD SANDE

Trondheim er en merkelig by. Utenfor Trondhjem Kunstforening finnes ingen utstillingsmuligheter. Trondhjems Kunstforening er en institusjon med spikret utstillingsprogram inn i neste årtusen, og et kunstnersenter som forlengst synes å ha brukket ryggen. Utover dette finnes et par-tre såkalte private gallerier som sjelden appellerer til andre enn fruene på Byåsen og Singsaker. Vakuumet etter at Galleri Riis la ned, har ingen forsøkt å fylle; av byens nyrike har ingen den mesenånd Andreas Riis hadde. Et annet påfallende trekk ved byens kunstliv er det totale fravær av intellektuelle og folk som definerer seg som intellektuelle, hvis man ser bort fra folk på Kunstakademiet. Hvem er de, hva gjør de, hvor er de?

Galleri I-Box

Når situasjonen er slik, er det bare en ting å gjøre: ta saken i egne hender, og gjøre noe selv. Med prosjektstøtte fra NBK (Norske Billedkunstnere) - egentlig bare småpenger - har Paul Bendon og Anita Wollamo drevet Galleri I-Box et halvt års tid, et sårt tiltrengt tilbud ifølge mange her i byen. De har på en spontan og upretensiøs måte greid å vise hva som rører seg blant Trondheimskunstnerne, spesielt blant de yngre. I et lite og intimt galleri har de på fire måneder vist over tyve utstillinger. De første tre ukene var det to vernissasjer i uka, torsdag og søndag; opprinnelig hadde de tenkt seg en førsteuke med en utstilling hver dag, noe som trolig ville tatt livet av trege trøndere, mange syntes en i uka var for heftig. Det er spesielt utstillingene til nettopp Paul Bendon, samt Merete Berg, Thorbjørn Skårild og Leiken Vik/Oddvar I.N. som «sitter» hos meg.

Stjerne på flukt

Paul Bendon er en særegen kunstner, og hans bilder handler om egen identitet og dypest sett om det å være til (forhåpentligvis gjør all kunst det?); et forsøk på å fange tiden; minner; skape sin egen historie; og at det er nødvendig. Synet av ølbrikker vekker minner hos ham, barndommens bilder manes fram; hans malerier har en ytre form med referanse til britiske bryggerimerker; på disse har han limt pubertale brev og tegninger til sin mor fra en fiktiv reise i Gloucestershire i England. Alle brevene begynner med «Dear mum».

Paul Bendon er en walisisk/svensk/norsk kunstner som nærmest flyktet fra en gryende stjernestatus i Malmø. Han kom til Trondheim og Kunstakademiet på midten av åttitallet - ifølge ham selv for å se på lyset - og har med unntak av et par år, bodd i Trondheim siden. Han er nettopp kommet tilbake fra Malmø, hvor han stilte ut på Galleri Isidor i forbindelse med Forum Final; Kunstskolen Forum blir fra høsten av helstatlig, og har i den anledning åpnet ikke mindre enn 22 utstillinger med tidligere lærere og studenter.

Umulig ærlighet

Torbjørn Skårild er en annen begavet Trondheimskunstner som, i tråd med Paul Bendons hode og ideer (opprinnelig hadde Paul tenkt seg et lite skissegalleri), stilte ut skisser over et tenkt og ennå ikke realisert prosjekt; en labyrint av dører som i full størrelse vil måle noe slikt som tolv ganger tyve meter. Hans idé gir meg tanker om erkjennelsens tusenfoldige bunner; ikkehierakisk og ikkeadditiv, man vet ikke hvilket rom som er det neste, eller hvor man går.

Merete Berg arbeider i og med rom. Hun arbeider på spreng, for hun gjør ting på stedet, og da har man ikke all verdens tid. Selv om ting er tenkt ut på forhånd, kan man ikke være hundre prosent sikker på hvordan de virker. Hennes installasjon(er) appellerer i en ekstrem grad til sansene; gulvet og objektene er dekket med smeltet bivoks (nydelig lukt). Det var samtidig noe ekkelt og nesten nifst ved det hele; tiltalende og frastøtende på samme tid. Den bunnløse ærligheten er både umulig og selvdestruktiv: det er livsnødvendig å dekke over ting.

Uferdig finish

Leiken Vik/Oddvar I.N. gjorde på flere måter en knallutstilling, som man sier. Jeg likte bruken av små bokser som rommer hele univers. Gjennom kikkehull som man har på dører for å se hvem som kommer, åpenbarte det seg miniatyrgallerier med installasjoner, i prinsippet kan disse plasseres hvor som helst. For å fremheve selve ideen hadde boksene en uferdig finish, - befriende når jeg tenker på mye av den glatte homoestetikken som møter en overalt.

Hvis Bendon og Wollamo får mere penger, vil de fortsette med prosjektet til høsten, og da med blikket rettet mot resten av Norden. Bendon har gode forbindelser med et tilsvarende prosjekt i Malmø, Projekt Artpit, men han kan trolig bare drømme om støtten de fikk for å drive en sesong, tohundretusen blanke kroner, og det fra en stat som ifølge vår løssalgspresse er konkurs.

BT:

PAUL BENDON: Tegninger til sin mor fra en fiktiv reise i Gloucestershire i England. Alle brevene begynner med «Dear mum».


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]