[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Nasjonens kvinner

Utstillingen er en vareprøve på en større som skal vises på «The national museum of women in the arts», i Washington oktober måned.
AV TONE HANSEN

Den omfattende katalogen dekker utstillingen i sin helhet, og intenderer også å gi en innføring til moderne norsk kunsthistorie, med særlig henblikk på kvinnene. Det er et trygt utvalg unge kunstnere som er valgt. Samtlige av arbeidene har vært vist opptil flere steder før.

Anstendig

«All nasjonal kunst er dårlig, all god kunst er nasjonal», polemiserte Christian Krogh og angrep forrige århundreskiftets nasjonalistmalere.

På Høvikodden presenteres den kvinnelige delen av kretsen rundt Erik Werenskiold - Kitty Kielland, Harriet Backer og Asta Nørregaard. Disse knyttes opp mot de unge kunstnerne gjennom deres felles bruk av figuren og landskapet. Selv om interessante dialoger kunne funnet sted, er de to generasjonene plassert i hver sin halvdel av rommet. Står vi her ovenfor en sjenert utstillingskurator? Fin de siecle, nasjonal identitet og feminisme brukes som begrunnelse i koblingen og for å hype opp korrekte kvinnelige kunstnere. Hanneline Røgebergs arbeide; «De-Generation» er den eneste som klarer å frembringe et ubehag, eller engasjement i en sosial kontekst. Hennes motivkrets er kvinnekropper som hjelper hverandre med å bli født eller stå på bena. Kvinnene virker utpreget maskuline. Prosjektet faller imidlertid sammen på grunn av en slapp malerisk form og enkle komposisjonsmessige grep. Den andre maleren, Ida Lorentzen står i sterk kontrast hva motiv og stil angår. «Only Love's Pleasures Touched My Heart» består av et flatt interiør med stablede møbler, vinduer og speilinger og skal gi en psykologisk romlig effekt. Strukturene i overflaten og bruken av farger får bildene til å virke nitidig og overarbeidet. Det blir for stilistisk og kjedelig til å gi noe særlig litterært budskap utover det en plakat kjøpt på IKEA kan gi.

Floskler

 påstå at det var først og fremst kvinner som startet med konseptkunst i Norge er en av mange floskler i Sterlings katalogtekst, og ender som en uheldig forsvarsmekanisme. Noe ingen av arbeidene er tjent med. Line Wælgård er en av de mest fremtredende i en slik tradisjon, og har det mest interessante bidraget på utstillingen.

«Amor Fati» er tre sirkulære fotografier og stålramme med torner. Arbeidet debatterer sin egen lukking og får en konsentrisk funksjon som tillater flere lesninger. Gjentakelse av farge, detalj, pigger og et historisk aspekt gir betrakteren mulighet til å bevege seg i tid. Hege Nyborgs sofistikerte «Attitudes Passionelles» består av åtte tegninger med graverte pleksiglass. Motivene er hentet fra barneboken «Struwwelpeter» og Jean Martin Charots fotografier av kvinnelige pasienter i stadier av hysteri. Barndom, seksualitet, straff og femininitet er temaer som belyses og intellektualitetsnivået er høyt. Arbeidet mister likevel visuell slagkraft på grunn av en minutiøs pertentlighet.

Mindre utgave

Marianne Heskes «Avalance», opprinnelig bestående av 1001 glasshoder og et stort videomanipulert landskap, er på Høvikodden presentert i en mindre, redusert utgave. Et mindre landskapsbilde og kun et dukkehode montert foran på en stang. Det blir amputert, men Heskes arbeide er velkjent. Kristin Ytrebergs installasjon, satt sammen av arbeidene «Saturnus» og «Enerom» , består av løst flettede metallvegger med metallgulv og en metallseng. Den er plassert midt i rommet og er det arbeidet som holder de to generasjonene sammen. Metallet og det fysiske rommet gir ikke meg noen assosiasjoner i noen retninger. Det har kanskje noe med plassering å gjøre. Installasjonen får for lite autoritet. Arbeidet skal vises i en større utgave i Washington D.C.

Er dette representativt for norske kvinnelige kunstnere?

En kan lure på om en kvinnekunstutstilling er like universell som en utstilling av og med korte menn. Og det er fristende å avslutte med å omskrive Christian Kroghs sitat til; «All kvinnelig kunst er dårlig, all god kunst er kvinnelig. Noe de beste bidragene på utstillingen bekrefter.

Norske kvinnelige kunstnere og den figurative tradisjon 1880 og 1990 vises på Høvikodden frem til 27. april

BT:

LINE WÆLGÅRD: Arbeidet debatterer sin egen lukking og får en konsentrisk funksjon som tillater flere lesninger.

HANNELINE RØGEBERG: «De-Generation» er den eneste som klarer å frembringe et ubehag, eller engasjement i en sosial kontekst.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.