Hulderidéen

(Morgenbladet/Jotunheimen) Midt i kirketiden sist søndag ble alteret skjendet. Akkompagnert av sjamanistisk tromming og bromming entret en selsom flokk helligdommen. Nasjonalhelligdommen Besseggen. Hulderfølget var drevet av en idé. Minst én.

AV PåL MATHIESEN Det er opplest og vedtatt at vi nordmenn har et spesielt forhold til naturen. Seilende på hav, vandrende i fjell; for oss er naturopplevelsen mentalhygiene. Ferienes utskeielser har vært gjenfinnelsen, opprettholdelsen av harmonien i våre liv. Den nærmest rituelle naturoppsøkningen har fungert som en bekreftelse på vår egenart: At vi, dypest sett, er naturmennesker. Individer med en særlig tilknytning til elementene. Gjennom havbeseilingen og fotturene har vi, sommer etter sommer, vevet vår sjel inn i naturens mektige vevverk. Påny og påny. Som en bekreftelse på en enhet. Én helhet: Den perfekte balansegang mellom en moderne tilværelse og opprinnelighet.

For noen mennesker kan denne klisjéen forsatt være sann, virksom og virkelig. Men for de fleste av oss begynner veven å bli ganske frynsete. Og i den grad vi oppsøker våre storslåtte scenarioer i det fri, opplever vi dem som eksotiske. Et åpenbart tegn på fremmedgjøring. I fortsettelsen av en slik mentalitet blir naturen en slags helligdom. Steder som Prekestolen, Lofoten, Besseggen blir symboler på det vi engang var, men har mistet. Derfor blir de umistlige for oss.

Turismen er viktigere enn noensinne i den Post-Lillehammerske Tilstand. Dagens turisme er i essens dyrking av klisjeer. Når vi i utlendighet opplever flamencodans i Spaina, vet vi at de færreste señoritaer bedriver klimpring og klakking når nordboerne er fløyet hjem. Vår egen turisme har utviklet seg i samme retning. Den forsvinnende opprinnelighet blir rendyrket. Og det selger. Selvfølgelig selger det, for hvem har vel noe vakrere å fremby enn en Bessegg'?

Veggen

Koreograften og hulderidéens frembærerinne, Sidsel Pape, har møtt adskillige vegger før hun endelig besteg Jotunheimens berømte vegg søndag. Departementer, ombud, statssekretærer og ikke minst Direktoratet for Naturforvaltning, har i samlet flokk motarbeidet prosjektet Huldras hemmelige hevn. Forsåvidt en bekreftelse på at Norge framleis er et kristent land. For den Gud vi tror på, er og var i grunnen en «ordner». En som trygt kunne si om og til seg selv: «Den fiksa jeg bra». Selve skapelsen må jo betraktes som en ordningsprosess. Et oppgjør med kaoskreftene, de kreftene Huldra så utvilsommt representerer. Kort sagt: sivilisasjon mot natur. Et temmelig grunnleggende motsetningsforhold, som, i vår identitetssøkende tid, rammer de fleste av oss rett i fletta.

Urhulder

På godt og vondt var det en nyreligiøs happening som fant sted på Norges tak forrige helg. Og i beste New Age-tradisjon stod ur-religiøsiteten i sentrum. Prosjektleder Pape forklarer: Huldra har sin opprinnelse i bronsealderen. Hun er faktisk 20.000 år gammel. Nærthus het hun. En slags personifisering av kua. Derfra halen. Hun var således den første livgiver. Melk, ikke sant? Vi må anta at gestalten stammer fra en fruktbarhetskultus, som ikke representerte underleggelse og beherskelse av naturen, men derimot feiret dens iboende krefter…

Pape står ved Besseggens fot i rosa paljellbluse og serverer kanapeer fra sitt medbragte sølvfat. Legger ut om de religionshistoriske paralleller til den egyptiske Hator, og: - Bare se deg rundt, mann! Ser du ikke formelig brystene hennes, lårene hennes, kjønnet hennes, åpenbare seg i fjellmassivet rundt oss? Og vet du hva? På den tid var det morens bror som fungerte som barnas far. Fedrene selv var bare sædgivere, så og si. Arven fulgte moren i ett og allt. Hun smiler lurt, men den organiale koreografien understreker at prosjektet ikke primært er et innlegg i likestillingsdebatten. Det handler mer om å løse opp på kontroll-knappen. Og la huldrekreftene flyte fritt…

Puss(t)

På sitt verste ble kunstsekvensen i Peer Gynts bukkerittrike forringet til en eksotisk fotosession for intellektuelle fra Olos. Idéen om å gjennomføre en reell danseforestilling ble korrumpert av arrangørenes behov for, og ønske om dokumentasjon. Noe av passiviteten i selve uttrykket skyldtes nok også at naturen selv spilte huldreaktørene et puss: Så overveldende mektig, så deprimerende lunefull. Fredag: Regn og tåke. Lørdag: Mere regn og tåke. Søndag: Tåke. Det paradoks at man på den ene side skulle representere naturkreftene og på den annen side var så fullstendig prisgitt Velvilje Naturell, gav alle de impliserte en viktig lekse. Idé møtte virkelighet, for å si det slik, og der var idéen som ble stående igjen. Men når The Performance Act etterhvert nærmet seg, spilte faktisk huldrenaturen på lag med hulderidéen (eller motsatt og/eller begge deler). Som et naturens eget pust ble tåkens sceneteppe blåst tilside like før kunsten skulle begynne. Men innimellom kom tåken likevel tilbake: «Husk hvem som er sjefen…». The Sjefståke.

Stylter

På sitt beste var opptrinnet i Jotnenes hjem såvel provokativt som absurd teater: Et mannlig innslag, med Marilyn Monroe-jakke, begynte plutselig å løpe mot kanten av stupet på stylter. 600 meter rett ned. Han slo med armene som en nyklekket fuglunge og skrek: «Marilyn! Marilyn! Marilyn!» Stanset i siste liten. Vaklende. Skrekkslagne fotturister hylte av redsel og hold seg for øynene. En snobbete antrukket fjellvandrer tok sekken sin og gikk videre med følgende kommentar: - Dere har ødelagt naturopplevelsen min!

Sug

Like bortenfor lå selve urhuldra med halve kroppen utenfor kanten. Så ut til å nyte det. En absolutt tankevekker for en journalist med notorisk høydeskrekk! Den ro som hvilte over henne var etter mine begreper fullstendig naturstridig(!) For Morgenbladets oppskremte og sårbente stod Gjendes grønne overflate langt nedenunder som selve symbolet på død. Og denne skrekken drev altså huldrefolket og lekte med.

Oppe på en berghylle stod en malplassert type og kastet dart. Hadde aldri vært på fjellet før. En kvinnelig danser, iført det nyeste av det nye i jålete friluftsutstyr, bedrev veritabel akrobatikk med avgrunnen under seg. Pustet som en hund, og lot underlivet bevege seg i samme rytme. Når jeg, for en staklet stund, fikk danserinnen Liv Hanne Haugen til å oppføre seg noenlunde kristelig, spurte jeg henne hva slags motiv som lå bak denne ytterst outrerte oppførsel. Hun lente sine svette lepper meget nært inntil mitt generte øre og sa: -Det er så deilig å slippe det løs! Det er slik en vidunderlig frihet…

Høydeskrekk

Min klisjeoppfatning av huldre som 'bergtagere' suste i bakhodet. Et lite øyeblikk kjente jeg suget. Det suget man kan forsvinne i og ikke komme helskinneti gjennom. Av gode grunner trakk jeg meg derfor ganske straks tilbake. Trakk meg godt bort fra stupkanten og gomlet i meg ganske betydelige biter Melkesjokolade. Ingen over, ingen ved siden. Et stort stykke Norge. I demiaskese kom jeg i snakk med to forbipasserende par fra den aller blødeste kyststripe. De var overveldet: - Dette var skøy! Virkelig festelig! Jeg forstod hva de mente, men tok det nok mere alvorlig enn som så…

Stunt

På vei bort mot det trygt plasserte ildstedet møtte jeg en eldre turistdame. Hun spurte meg: - Er dette hedningesamfunnet?

Jeg svarte ikke. Lot meg bare dulle inn i shamanritualets monotoni. Alteret var runebelagt. På et hvalribben hang et kompass og en databrikke. En shamaninne kan fortelle meg at de ulike gjenstandene er kraftelementer. En ørnehodeskalle. Kongeørn. En halshvirvel fra en hval. Stor. Stunt-shamaninnene rasler med geiteklover og tenner en ny dose røkelse. La værtrommene lyde. 'Kråkeklanen' kaller de seg. Tåken kommer sigende. Nesten som et mytologisk slør. Naturen har bestemt at første akt er over.

Hevn

Annen akt åpner med at journalisten etterlyser Huldras hevn. Sidsel Pare innrømmer at det har blitt heller lite av selve hevnmotivet. Huldra danser ganske heftig like bortenfor, men bare til ære for filmfotografen. Pape forteller at det liksom ikke føles riktig med sinne og hevn. Ydmykheten i forhold til naturen er for stor, og det er jo absolutt ikke naturen man ønsker å hevne seg på.

Forestillingen har istedet utviklet seg til å bli en ganske rar blanding av absurde elementer og harmoni med fjellet - Stuuuuuupet. Journalisten presser på for å få greie på hva denne hevntanken skulle bestå i. Kanskje prosjektets mest grunnleggende idé. For å tilfredsstille min nyskjerringhet besynges meg «forestillingens» eneste musikalnummer: «Jotunheimens hellige inngang har lenge blitt klort opp/ Det er på tide å vise kristenmanns-folk at fjellet kan si stopp/ Når huldra viser seg i rød stakk/ Da er hun farlig/ Da må uvørne folk i skog og fjell te seg varlig/ Med stev og slått på pauker og fagott/ spiller hun så ingen fot kan stå stille/ Huldras Jotunport skal åpnes opp for dem/ som ikke lenger bare er snille/ Huldra er vill og hun lar seg ikke temme eller glemme/ Huldra vil jo ikke lenger sitte pent i stua hjemme».

Den mere dyptgående hevnidé ble altså ikke en del av det kunstreriske uttrykket. Det eneste hevn-element som forsåvidt ble utspilt i Jotunheimen var det faktum at hulderflokken faktisk gjennomførte sitt prosjekt. Til tross for sivilisasjonens langvarige motbÿr(-åkrati). Et hevnmoment vel så godt som det opprinnelige, spør du meg…

Når den møysommelige tilbaketrekning fra nasjonalhelligdommen alter nå er tilendebagt, og sårbentheten leges av barbentgang på vår deilige asfalt, sitter Morgenbladets helligdomsvandrer igjen, lett filosoferende i sin skribenthule og tenker på Platons idélære. Dette: At idéen Hulder, helt uavhengig av den faktiske eller kunsteriske realitetet, har sin berettigelse. Som en brutal, dyptfølt og livgivende kraft. Som tross. Som glede.

1.Foto: Halvard Grønli (Stort fargebilde). Billedtekst: Liv Hanne Haugen i Turid Turists skikkelse: Hulderkraft anno 1995.

2. Foto: Ellen V. Halvorsen

Billedtekst: Hilde Rustad, selve urhuldra,

har ekte hulderblod i årene!


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]