Velment og lettlest

En roman om å være tolv år og flytte til en ny kultur.

Det nye landet forandrer også familien hennes. Faren oppfører seg annerledes: hjemme er han selvsikker og autoritær, men ute i det sveitsiske samfunnet sier han lite og lar seg kue. Moren får sin verden avgrenset til hjemmet, siden hun ikke lærer seg tysk. Broren Ahmet vil ikke lyde faren og stikker hjemmefra, søstrene vil gå med jeans for ikke å skille seg ut mer enn nødvendig, mens faren vil at de skal gå i kjole. Faren lar seg lede av en lokal muslimsk fundamentalist og anstrenger seg ikke for å bli integrert i det sveitsiske samfunnet. Selda og søstrene må dumpe et par klassetrinn på grunn av språket. Og så bortetter…

Jeg vet ingenting om Gaye Hicyilmaz, bortsett fra at hun er tyrkisk og at hun har skrevet Frossent vann på engelsk. Det er derfor fristende å plassere henne i kategorien «verdenslitteratur», sammen med alle de andre forfatterne som erobrer og fornyer det engelske språket, men jeg ser ikke det store poenget i å gjøre det, siden Frossent vann er en temmelig ordinær ungdomsroman. Jeg vil anta at den er oversatt på grunn av selve temaet: Hvilke problemer møter innvandrere som skal tilpasse seg en vestlig kultur. Selda kommer som sagt borti mye rart, hun blir fortvilet og biter ting i seg, men styrkes av motgangen.

Selda møter den tyrkiske gutten Ferhat, som lever ulovlig i Sveits. Dessuten blir hun bestevenn med Giselle, som er datter av Herr Hebel, byens rikeste mann og eier av fabrikken hvor faren til Selda arbeider.

Det problematiske ved å se verden gjennom en tolvårings øyne er å holde synsvinkelen konstant. Det er jo et voksent menneske som skriver romanen, og hvis alt som skjer skal filtreres gjennom Selda, går man glipp av den pedagogiske funksjonen som voksne gjerne vil at ungdomsromaner skal ivareta. Det er derfor lett i vingle frem og tilbake mellom de to synsvinklene: forfatterens og hovedpersonens. I Frossent vann virker det noen ganger som om det er en bråmoden, men naiv tolvåring har skrevet fortellingen, andre ganger er det den voksne forfatteren som skinner igjennom, for eksempel når abstraksjonsnivået på Seldas refleksjoner blir så høyt at hun mister troverdighet som litterær karakter.

Hvilke krav skal man stille til en roman beregnet på ungdom? Skal man jenke på kravene til sannsynlighet når det gjelder handling og karakterer, siden det er det moralske budskapet som er det viktigste? Selvsagt ikke, selv om det ofte er tilfellet.

Stikkordet for en roman som Frossent vann er kulturkollisjon, eller kanskje gnisninger er en bedre beskrivelse av de vanskelighetene som møter Selda og andre i hennes situasjon. Noen ganger blir disse småkollisjonene vel skjematiske og vipper over i det sentimentale eller vulgærpedagogiske. Det blir for mye moralsk idyll og forenkling; karakterene blir usannsynlige. Det blir lagt ord i munnen på dem som ikke passer, hvis man da ikke er meget sentimental og bløt i hjernen og tror på utopia i form av en flerkulturell Kardemommeby.

Toril Brekkes oversettelse er fin og lettlest, såvidt jeg kan se, selv om replikken «Jeg har vært rundt» ikke låter så bra på norsk, siden jeg antar at det er et forsøk på å oversette «I've been around».

Gaye Hicyilmaz Frossent vann Oversatt av Toril Brekke Cappelen, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.