Kunst på tomgang

Norsk kvinne gjennomgår poetisk livskrise på gresk øy. Hun finner en delfin, en skomaker og kunstneren Tor, men rister fort av seg leseren.

Jeg er klar over at mange følsomme og individuelle kunstnere vil trekke medlidende på smilebåndet av mine udannede Ola Dunk-spørsmål, men hvorfor skal det være nødvendig å sløse sånn med plass og papir? Hva er poenget med å skrive så lite på hver side? Det er for å fremheve det som står der! Joda, selvfølgelig. Men da forventer man at det som står der skal være forferdelig meningsfylt og fryktelig poetisk, og når så ikke er tilfelle tenker den arme leseren: - Nå er jeg gremmelig lei alle disse selvhøytidelige forfatterne som ser på seg selv som Guds utvalgte ordkunstnere og som forventer at leseren skal utbryte: - Dette er kunst, jeg skjønner ikke helt hva det dreier seg om, men dette er virkelig kunst!

Ann Kavli, forfatteren som er årsak til mine useriøse refleksjoner, forsøker å skrive konsentrert, presist og bare ta med det vesentlige. Men det konsentrerte kan lett tippe over i det konstruerte når det som sies fortoner seg som høytravende, svulstig svada som gjør denne leseren flau og brydd.

Handlingen i Delfinens smil er tynn som en sylfide; men det er mindre viktig, siden dramatikken ikke ligger på handlingsplanet: Siri er sammen med en mann som er blitt homofil, han vil ikke ha henne og drukner under dykking. Siri drar til en gresk øy og treffer Tor, en norsk kunstner som hun innleder et forhold til. Siri leter etter seg selv, treffer grekere, utforsker sin ustabile psykiske tilstand og lever lyrisk på en øy med 350 kirker. En delfin er malt på en husvegg, skomakeren Nikos forteller henne om delfinen. Det er frustrerende å lese Delfinens smil, siden jeg hele tiden blir konfrontert med egne fordommer. Jeg leter så godt jeg kan etter små lysglimt, metaforer eller refleksjoner som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg liker. Og jeg finner små, virkningsfulle gullkorn innimellom likegyldighetene av typen: «Så deilig og sårt å føle at verden er underlig og litt vond og vanskelig». Hvilket adjektiv skal jeg da, i mangel av terningkast, gi denne «romanen»? «Ujevn»? Spørsmålet er om det er jeg eller Ann Kavli som er «ujevn».

Vi spiller alle roller i hverdagen, såpass er vel de fleste villige til å innrømme, og det er disse rollespill og rolleskifter som gjør livet både vanskelig og spennende. Det finnes også konvensjoner for hvordan kvinner skal oppføre seg når de er deppa, hva de skal foreta seg, hvordan de skal tenke. Selvsagt er det slik, og en av grunnene til at mange, både menn og kvinner, er oppgitt over samtidslitteraturen, er at endel kvinnelige forfattere ser det som sin oppgave å sementere vår oppfatning av kvinnelig, eksistensiell lidelse. Det er kanskje ikke annet å vente i en tid hvor man enten er definert som terapeut eller offer og hvor offerets markedsverdi er på det høyeste siden Kristus.

Menn i eksistensiell krise skriver gjerne prosa á la Hemingway og Camus, derfor må den kvinnelige identitetsjakten skildres som poesi. Papa Hemingway skled rett som det var ut i det patetiske, Ann Kavli svever rundt i sitt eget poetiske univers. Hun har noen metaforer og formuleringer med snert i, men helheten er deprimerende uinteressant. Siri plager Tor, klorer ham i øyet, skriker inn i øret hans. Siri er følsom for tingene rundt seg, hun hallusinerer, hun føler avstand til egen kropp, hun drømmer om å være mann, tidsfølelsen forandrer seg i syden.

Delfinen, derimot, er gåtefull på en interessant måte, kanskje fordi den ikke forsøker å gjøre seg interessant. Delfinen leder sjelene til underverdenen, den er havets urkraft og sjødyrenes konge, den symboliserer raskhet og redder de skibbrudne. Delfinen er både et soldyr og et månedyr, den forbindes både med Poseidon og Dionysos, Eros og det kvinnelige prinsipp. Alt dette står i leksikon.

Ann Kavli Delfinens smil Samlaget, 1995 Anmeldt av Mikael Godcents

GOODBYE: And thank You for the fish, Ann!

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.