Hva med en bok uten kvaliteter?

Det finnes ingen god grunn til å anbefaleSnapshot til noen, hadde det vært en film kunne det blitt en kalkun, en genre som ikke fungerer i bokform

Snapshot er den femte med Carlotta Carlyle i hovedrollen. Det er som om forlagene tror at det må være bra siden forfatterene holder på de samme karakterene fra bok til bok - vrøvl.

Linda Barnes blir på omslaget sammeliknet med Sara Paretsky, det fortjener hun ikke, hun er langt dårligere - her må det skytes inn at jeg på ingen måte liker Paretskys bøker.

Skulle ønske jeg bare kunne avslutte anmeldelsen her ved å si: Ikke kjøp den! Men da ville vel noen bli nysgjerrige, og kanskje bestille den (selvfølgelig er den med i 'Bokklubben Krim og Spenning', som ser ut til å ta seg av mesteparten av oversatt amerikansk litteratur for tiden). For å være helt sikker på at alle er klar over at de kommer til å sløse bort noen hundrelapper hvis de skulle finne på å kjøpe boka kan jeg gi noen eksempler.

Plottet gir en følelse av deja-vu. Heltinnen vår, Carlotta er privatdetektiv som må kjøre taxi på si« for å holde hodet over vannet. Hun mottar som folk flest post, en dag kommer det en konvolutt med bilde av en liten jente, i ukene som følger kommer det flere, og for hver gang blir jenta på bildet eldre, så en dag kommer avsenderen inn på kontoret hennes. Det er moren til ungen og ungen er død. Så skal leseren føres inn i et skummelt komplott av sykehus, medikamenter, leger, sykepleiere, pillemisssbrukere og…å ja: mord og en tøtsj grådighet. Det var en lettelse da klimaks kom, det ga signaler om at boka snart var ferdig.

Så kan en kanskje tenke: Dette behøver ikke å være så katastrofalt hvis det er godt skrevet. Prøv igjen, det er ur-usselt skrevet, jeg gremmet meg gang på gang. At boken er copyrightbeskyttet slik at det ikke er særlig populært å sitere, skjønner jeg godt, det ville blitt direkte avslørende. Likevel skal jeg prøve å beskrive noen av de utallige ufikse vendingene det bys på. For å sprite opp historien, bryter Barnes inn med miljøskildringer, det burde hun ikke ha gjort; de er kategorisk så malplasserte og tørre at leseren bør hoppe over ethvert avsnitt som kan minne om slike skildringer. Samtidig legger Barnes opp feller for seg selv, en gang bruker hun tre, fire sider på å beskrive hvordan heltinnen mister den personen hun skygger, for så å avslutte med å si noe sånt som: «For å gjøre en lang historie kort, jeg mistet han,(…)» Hva skal leseren tro? Det har vi jo visst flere sider allerede.

Ved et annet tilfelle finner Carlotta et interessant firma navn med «etternavnet» Co., og leseren får forklart at må være et eller annet med Compan. Informativt, eller hva? Og stadig vekk fylles det inn forklaringer som skal vise Carlottas sinnstemning, men som overhodet ikke stemmer med det hun foretar seg - som da hun forteller at det verker i øyenene etter å ha lest i de gule sidene på jakt etter et firma navn; vi får så vite at hun dropper dette og setter seg ned og leser hele finansdelen i avisen, årsak - virkning, hva er hva?

Det er liten grunn til å tro at oversetteren er medansvarlig i denne misæren; Aschim har tidligere gjort stødige jobber, så det Barnes (og forlagene/ forleggerene) som er klovn(er).

Snapshot har klart å komme seg gjennom flere nåløyer i et segment hvor det er svimlende summer ute og går. Les for all del ikke denne boken. Skriv en selv! I denne genren stilles det så lave krav at alle kan være med.

Linda Barnes: Snapshot Aschehoug 1995 321 sider Oversatt av Ragnar Aschim Anmeldt av Morten Abrahamsen

HVIS DU GLEMMER Å AVBESTILLE: Plassér denne på husets minste rom. Da vil du snart få den bak deg.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 20/07-95, kl. 21.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.