Mellom filosofi og litteratur:

Kunsten å lese langsomt

Litteraturviter Arne Melberg er skeptisk til tanken på å hente etisk eller eksistensiell lærdom fra litteraturen. Hans egen vei til litteraturen går gjennom retorikken.

AV HALL BJØRNSTAD

- I avslutningen av Platons Staten taler Sokrates om «den urgamle krangelen mellom filosofi og litteratur». Dette er den historisk første referanse til en slik krangel som vi kjenner til, men allerede på det tidspunkt var den altså «urgammel». Dette er signal om at vi befinner oss i et område hvor man må uttrykke seg med diplomatisk sikkerhet. La meg derfor begynne med å slå fast at jeg ikke ser noe mål i å lese filosofiske tekster i et litterært perspektiv. Ofte oppsøkes jeg av unge studenter som vil studere den og den filosofen retorisk. Det får de gjerne gjøre, - samtidig forstår jeg at filosofer føler seg skeptisk mot en slik litterarisering av filosofien. Jeg er for en opprettholdelse av grensen mellom fagene, og respekterer fullt ut filosofisk egenart. Det er intet poeng å gjøre alt likt.

- Hva med filosofiske tekster som har en mer litterær form?

- Dette gjelder bare i noen få tilfeller, slik som med Nietzsche - han spiller med grensene og vil ikke sjangerbestemmes - og Platon. Deres verk har et så litterært uttrykk at det ikke er tilstrekkelig å fokusere på det begrepslige. Her hentes viktige poeng ved å vektlegge uttrykkssiden, dvs. i en retorisk lesning. Men med Kant og de fleste andre filosofer er det annerledes: Kant leser jeg bare for å se hva han har å si.

- Filosofene på sin side har ofte vært skeptiske til slike lesninger. Vi finner anti-retoriske utsagn hos Kant, og i denne intervjuserien har Føllesdal utropt seg til motstander av alle typer retorikk. Kommentar?

- Dette er en klassisk filosofisk posisjon. Vi finner den hos Sokrates, og mange er de filosofer har inntatt samme standpunkt etter ham. Det problematiske er bare at en slik retorikk-avvisning selv i høyeste grad er et retorisk grep. Ofte ser man filosofer hevde at begrepet forstyrres av retorikken, men retorikken forsvinner jo ikke av den grunn. Filosofene overser at retorikken - i betydning litteraturens uttrykksside - er uomgjengelig. La meg legge til at jeg dermed ikke sier at alt er retorikk - utover at alt har en uttrykksside. I litteraturen er dette et interessant faktum, mens det for de fleste filosofers vedkommende er mindre relevant.

Her har kanskje vi litterater et fortrinn i forhold til filosofene, som nærmest er forpliktet til å være anti-retorikere. De reagerer med ryggmargen og ikke med hodet - begrepslig - som de burde, akkurat som den lange anti-retoriske tradisjonen før dem. Som litteraturvitere har vi ikke en slik forpliktelse, og kan dermed opptre mer avslappet i forhold til retorikken.

- Oppdager de derfor aspekter ved Platon og Nietzsches tekster som filosofene ikke ser?

- Nå gjelder det ikke å skjematisere: Selvsagt finnes det et stort antall filosofer som er åpne for slike retoriske lesninger. Det finnes dessuten filosofer som er gode litteratur-lesere: Stanley Cavells Beckett-lesning, Derridas behandling av Baudelaire og Kafka, samt Heideggers utlegning av Hölderlin og Rilke er alle interessante også for en litterat.

- «Også for en litterat»? Det ligger altså et «men» her?

- Heideggers poesi-lesninger er et nærliggende eksempel for meg ettersom min nye bok handler om Hölderlin. Jeg ble ofte irritert over at Heideggers lesninger virker så egosentriske: Han plukker ett ord her og ett der uten hensyn til diktets helhet. Det virker som om han anvender elementer fra diktet for å støtte opp under sine egne filosofiske tanker; han lar litteraturen gjøre slavetjeneste for filosofien. Dette er en seriøs innvending mot Heideggers litteratur-lesninger, men den bør ikke få oss til å slutte å lese - til det er hans observasjoner for interessante og blikket for skarpt. Akkurat det samme kan forøvrig sies om Derrida.

- Problemet er altså deres filosofiske ærend?

- Ja. Hos alle filosofene av denne typen ser vi én og samme prosedyre: Med et filosofisk utgangspunkt vender de seg mot et litterært eksempel som de så trekker en filosofisk konklusjon ut fra. Det filosofiske perspektivet innebærer en anvendelse av litteraturen, og her ligger det en fare for reduksjon på samme måte som hvis man anlegger et sosiologisk eller historisk perspektiv.

- Hva så med etiske lesninger slik vi f.eks. møter dem hos Martha Nussbaum?

- Samme forhold gjør seg gjeldende her. Nussbaum vil anvende litteraturen for å gi mønsterbilder for det gode liv. Et banalt program i mine ører, men så ender hun da også opp med å misbruke litteraturen. På veien har hun imidlertid vist seg som en dyktig leser med gode tekstobservasjoner og elegante sammenstillinger. Hun har en stor entusiasme for litteraturen som gjør at hun - heldigvis - glemmer sine filosofiske grunner til å oppsøke teksten. La meg legge til at jeg har stor respekt for Nussbaum ikke bare som litteraturleser, men framfor alt som filosof, særlig for hennes arbeide med Aristoteles. Innvendingen gjelder altså bare hennes litteraturfilosofiske prosjekt…

- … som i dine øyne alt på forhånd er dømt til å mislykkes?

- Vel, faren er stor for at man gjør litteraturen mye mer entydig enn den i virkeligheten er. Det er ekstremt vanskelig å finne noe etisk budskap, holdning eller modeller for etiske situasjoner i den interessante litteraturen. Ta nå for eksempel Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Selv om romanen har et intendert etisk budskap fra forfatterens side, problematiseres dette i teksten. For det er neppe budskapet som gjør at vi rives med: Forbrytelsen beskrives med like stor - om ikke større - innlevelse og lidenskap enn den avsluttende løsning.

En annen risiko ved denne litteraturanvendelsen er at den kan føre til en preferanse for en type enkel, realistisk roman. Dermed blir blant annet de vanskelige diktene nedprioritert, selv om disse selvsagt ikke har noen mindre verdi enn den berettende litteraturen.

- Vil ikke dine anklager om reduksjon, entydiggjøring og misbruk av litteraturen også ramme litteraturvitenskapens egen teoretisering?

- I alle fall den slags teori som forsøker å etablere stabile modeller for lesning. Prototypen her er Gérard Genettes strukturalistisk inspirerte forsøk på å finne et begrepsspråk å oversette litteraturen til. Dette går greit inntil et visst punkt, men man risikerer å fraskrive seg tolkningen og dermed miste det som gjør det litterære språket litterært.

- Hva er så det litterære ved litteraturen?

- Samtalen hittil indikerer hva svaret ikke er, og ut fra en slik indirekte kunnskap kan det skisseres et metodisk skille mellom litteraturfilosofi og moderne litteraturvitenskap: Filosofen kommer, som vi så, til litteraturen med et ærend, med en hensikt. Det gjør ikke litteraturviteren. Mitt mål i møte med en litterær tekst er å få den til å tale på dens egne vilkår, å la teksten selv komme til orde. Jeg har ingen annen hensikt enn å lese verket så sant som jeg greier. Denne forskjellen mellom filosofen og litteraturviteren ble fint illustrert av litteraturviteren Paul de Man da han en gang ble spurt om å plasserer seg selv i forhold til filosofen Derrida. De Man mente at han behøver litteraturen siden han ikke har noen ideer, mens Derrida, ifølge de Man, har så mange ideer at han egentlig ikke har bruk for litteraturen.

Jeg liker å betrakte filosofien som litteraturens Andre - og omvendt litteraturen som filosofiens Andre. Fra Levinas vet vi at identitet først oppstår i konfrontasjon med det Andre, og med reelt utbytte først når man tar innover seg det Andre som det Andre. Litteraturen lider av ulykkelig kjærlighet til filosofien - det omvendte er også tilfelle - og aldri møtes de to annet enn i kortvarige forelskelser.

- Og slik blir altså litteraturviteren Melbergs endestasjon språket, retorikken, tekstvitenskapen?

- Min metodiske holdning er internt tekstanalytisk - utgangspunktet er alltid teksten selv - og delvis dekonstruktivistisk inspirert, men med visse forsøk på å ta inn andre tankesett. Det som er aktuelt i dag i min vitenskap er en viss pragmatisk orientering à la Stanley Fish, en viss stilistisk-tematisk orientering inspirert av Genève-skolen, især Starobinski, i tillegg til Stephen Greenblatt og nyhistorismen. Greenblatt har virkelig tilført vitenskapen vår noe nytt, han har gitt oppslag til en ny prosedyre, en ny metodikk med sin form for almen kulturtenkning. La meg likevel legge til at jeg nok i det alt overveiende vil fortsette i min retning. Jeg vil lese fram historien i teksten i stedet for som noe som omgir den.

- Vil man med et tekstinternt utgangspunkt noengang nærme seg virkeligheten?

- Spørmålet har en polemisk undertone som jeg kan styre min begeistring for. Som om teksten ikke skulle være en form for virkelighet! Som om tekstarbeide ikke skulle være virkelig!

Men spørsmålet kan også gis et saklig svar: Det er analytisk sett viktig og riktig å sette referenten i parentes, å suspendere virkelighetsreferansen. Dette er intet overgrep mot teksten, men snarere et tegn på at man tar den på alvor. Litteraturen kan ikke behandles som en referensiell tekst - det er den rett og slett ikke - hvis målet er å få den til å tale på dens egne premisser.

- Hvordan ville 1970-tallets ideologikritiske Melberg reagert på et forslag om å sette virkeligheten i parentes?

- Han ville nok sett med stor mistenksomhet på den parentessetting jeg argumenterer for i dag. Dengang var det umiddelbart sosiale aspekt mye viktigere enn tilfellet er med suspensjon, - som nå er min prosedyre og taktikk.

- Fra 68'er til dekonstruktør, - ligger det her et brudd?

- Hvis man betrakter diskursen, måten å formulere seg på, kan det virke som en forbløffende endring. Likevel vil jeg si at det snarere dreier seg om en utvikling eller omorientering enn brudd. Praksisen er helt annerledes, men på sentrale punkter er interesseområdet det samme: Jeg tenker på kritisk interesse for språket, det faktum at språket ikke alltid sier det vi vil. For selv om betoningen i dag åpenbart er annerledes, er det kritiske prosjektet langt fra oppgitt. Institusjonskritikk er erstattet av språkkritikk.

- Men du fjerner deg altså fra troen på at litteraturen skal kunne lære oss noe om livet?

- Ja, jeg er usikker på om det lar seg gjøre å utvinne en praktisk livsvisdom av litteraturen. Hva skulle det være? Er det noe som tilsier at de som har lest mye litteratur skulle være mer etisk kompetente eller hyggeligere enn andre? Hvis litteraturen skulle kunne lære oss noe, måtte det være om språket, dets mekanismer, om hvordan det suspenderer nettopp etikken og referenten. Kort sagt: Av litteratur kan man bare lære litteratur.

- Hva med den eksistensielle dimensjonen?

- De fleste begynner å lese litteratur av slike grunner, og helt forsvinner de vel aldri. Men jo mer man leser, jo mindre tematisk tror jeg den eksistensielle drivkraften blir. Forpliktelsen til å kunne oversette litteraturen til eksistensielle «slogans» blir mer og mer ubestemt, hvilket er en viktig lærdom i seg selv. I tillegg kommer altså innsikten i litteraturens paradoksale karakter - parentes-settingen, etc. - som vi alt har vært inne på.

- La oss avslutningsvis ta for oss parabelen i Kafkas Prosessen som eksempel. Det er altså ikke legitimt å tolke denne i eksistensiell retning?

- Du henviser til en episode som forteller om en mann fra landet som søker Loven, men som bare møter en skrekkinngytende dørvokter, og som venter hele sitt liv ved Lovens dør. Et slikt stykke litteratur kan selvsagt anvendes på hvilken som helst måte, for eksempel som grunnlag for en egen personlig filosofi. Det man da gjør, er å lese teksten raskt, hoppe over alle problemene, gå forbi bryet. Man leser Kafka som om han hadde villet formidle en eksplisitt mening, samtidig som man fortrenger alle motsigelsene og paradoksene i teksten. Litteraturviterens oppgave er derimot å lese teksten slik den foreligger. Hvis vi litteraturvitere har noe å lære bort, må det være kunsten å lese langsomt - en stor kunst.

- Men leser ikke litteraturviteren så langsomt at han aldri kommer forbi «bryet»?

- Kafkas parabel har blitt tolket på mange måter. For min del sympatiserer jeg med mannen fra landet, han som foretrekker å vente framfor å haste direkte til Loven.

Foran litteraturens lov kommer vi alle fra landet.

SERIEBOKS:

Filosofer i nittiårene

BT:

ARNE MELBERG: Jeg ser ikke noe mål i å lese filosofiske tekster i et litterært perspektiv.

BOKSER:

«Retorikk-avvisning er selv i høyeste grad et retorisk grep»

«Filosofene reagerer med ryggmargen og ikke med hodet»

«Derrida har så mange ideer at han egentlig ikke har bruk for litteraturen»

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.