Høyreekstremisme på fremmarsj

I stadig flere land i Vest-Europa får høyreekstreme tanker nå sitt fotfeste i etablerte miljøer. Europa trues av en snikende høyreekstremistisk ideologi.

AV DAG HERBJøRNSRUD
OG SILLE ASPHOLM HOLE

Etter kommunismens fall i 1989 har det ekstreme venstre forsvunnet som politisk alternativ for de som søker seg vekk fra det aksepterte politiske miljø. Men dermed er det også skapt et vakuum, der det ekstreme venstre ikke lenger fungerer som motvekt til høyreekstremismen.

Den svenske sosiologen Göran Dahl gir i høst ut boken Talking With the Rights. Her viser han hvordan de som tidligere soknet til venstresiden nå istedet vier seg til arbeidet med å spre fascistisk tankegods. Med tanke på det skremmende scenario vi står overfor dersom dagens utvikling fortsetter, starter Morgenbladet en serie over tre uker, kalt «Faren fra høyre», som vil belyse problemet.

Dagspressen har den siste tiden ofte meldt om økende høyreekstrem vold og militant våpentrening. Hele tiden er det den voldelige formen som har vært i fokus. Morgenbladet vil imidlertid ta opp en side ved vår tids høyreekstremisme som er vel så truende: Den som er knyttet til det ideologiske, det politiske, det intellektuelle.

Høyreekstremistenes voldelige handlinger innebærer en reell fare for folk i Norge og Europa forøvrig. Men det er tankene og ideologien bak som gir næring til denne volden. Derfor finner vi det viktig å vinkle serien «Faren fra høyre» mot de maktmennesker som står for spredningen av den snikende høyreekstreme ideolgien. Vi vil sette fokus på hvordan dette tankegodset gradvis blir mer akseptert i Europas etablerte miljøer: I politiske partier, i intellektuelle kretser og i befolkningen forøvrig.

Mens det for få år siden fantes en sterk, ekstrem venstreside som virket som en motvekt til disse tankene, har de høyreekstreme nå fritt spillerom på ytterste fløy. Dette fører til et desto større ansvar for de etablerte politiske partier, og for den enkelte borger.

I den første artikkelen (se nedenfor) ser vi nærmere på hvordan høyreekstreme bevegelser i Europa har utviklet seg de siste årtier, og hvilken betydning dette har hatt for hele det politiske landskapet. Neste uke er temaet de intellektuelles rolle, og vi spør: Kan det virkelig være tilfelle at tilsynelatende intelligente mennesker nå igjen lar seg forføre av uintelligente tanker? Den siste artikkelen kommer 28. juli, og tar for seg hvilke fremtidsutsikter vi står overfor som en følge av faren fra høyre.

Vil gjenopprette nasjonale myter

Høyreradikalere vil det moderne Europas liberal-demokratiske samfunnsstruktur til livs. Med sin anti-demokratiske ideologi og bruk av demokratiske, politiske kanaler, utgjør de en stor trussel mot Europas stabilitet og fremtid.

AV SILLE ASPHOLM HOLE

Siden slutten av 1980-tallet har en rekke høyreradikale bevegelser fått innpass i den etablerte politikken i flere europeiske land. Franske Front National har staket ut veien for liknende elementer i Østerrike, Italia, Belgia, Tyskland og Skandinavia. De ytterliggående høyre-partiene har gjort det faretruende bra ved både lokale, nasjonale og EU-valg de siste årene. Det radikale høyre har dreid europeisk politikk mot høyre.

Tendensen viste seg allerede i Storbritannia på 1970-tallet da National Front (NF) var på fremmarsj. Det konservative partiet tok opp endel av NFs politikk, dels for å demme opp mot denne utviklingen, og dels fordi NFs fanesaker - som å stoppe innvandringen, etablere programmer for tilbakesending av innvandrere som allerede bodde i landet, og mindre gunstige forhold for folk av fremmedkulturell bakgrunn - hadde stor folkelig oppslutning. Liknende utvikling har vi sett både i Frankrike, Tyskland, Østerrike, Belgia og dels i Norge og Sverige. Lenge ble de forsøkt ignorert av det etablerte politiske livet, og noe grunnleggende oppgjør mot de anti-demokratiske strømningene ble ikke tatt. Unnfallenheten var påfallende, og det har de siste årene slått kraftig tilbake på dem selv.

Ytterliggående høyrepartier har satt ambivalente politiske saker på den politiske dagsordenen og talt de «offentlige» holdningene midt i mot. De har vunnet folkelig oppslutning, og etablerte politiske partier måtte til slutt ta debatten på de ytterliggående partienes premisser. De radikale høyrebevegelsers innflytelse kan leses ut fra strammere asyl- og innvandringspolitikk både i Frankrike, Tyskland og Østerrike, samt en langt mer nasjonalistisk tone i de europeiske statene, inkludert Norge.

Pene, farlige menn

Den svenske sosiologen Göran Dahl, har de siste årene intervjuet en rekke av Europas fremste høyreradikalere. Konklusjonen er at høyreradikalisme må tas langt alvorligere enn hva som hittil er gjort. «Når man ser på de høyreradikales metaforer, så utlover de helhet, sammenheng, fellesskap og lykke. Men lykke er ikke noe politisk prosjekt, det er et individuelt prosjekt, likesom religiøse anliggender er private. Blir de politiske, blir de livsfarlige», har han uttalt. Dahl peker på at muligheten for at høyreradikalisme kan bli et enda større politisk alternativ, definitivt er tilstede - spesielt dersom det ikke er noen verdier, intet arbeid, intet håp eller fremtid for ungdommen.

Vår tids anti-demokrater vil i følge Dahl være de «pene og velkledde mennesker, og de vil kalle seg demokrater. Typer som Berlusconi, Gianfranco Fini, Jürg Haider og Le Pen. De får vind i seilene dersom vi ikke tar noen av deres sunne tema inn i den alminnelige politiske diskurs og bearbeider dem rasjonelt, i stedet for å la dem utnytte et sammensurium av irrasjonelle følelser til å nå deres mål».

Apokalyptisk stemning

«Gud er død», sa intellektuelle på begynnelsen av dette århundret og så seg om etter andre guder. Det kuliminerte med fascistenes og nazistenes maktovertagelse på 1930-tallet. «Kommunismen er død» sier dagens intellektuelle og leter med lys og lykt etter nye autoriteter og veiledere som gir enkle ordre om hvordan livet skal leves. Det politiske og ideologiske vakuum som oppstod etter kommunismens endelikt på slutten av 1980-tallet, har gitt næring til usikkerhet, oppgitthet, kulturpessimisme - og likefrem en apokalyptisk stemning.

Det politiske landskapet er ikke hva det var. Den ytterliggående venstresiden er totalt diskreditert, mens det politiske sentrum befinner seg i maktposisjon og må føre hverdagens politikk, preget av dagligdagse og «verdslige» problemstillinger, samtidig som en rekke upopulære beslutninger må fattes. I mangelen på alternativer har det ytterliggående høyre trådt frem som den kraft som kan samle i seg misnøye og ønsker om betydelige samfunnsendringer.

Det radikale høyre vil først og fremst det moderne Europas liberale samfunnssystem til livs - og dette er en større trussel mot kontinentets stabilitet enn den voldelige høyreekstremismen, ettersom demokratiet motarbeides innenfra med dets egne midler. Som Armin Mohler, en ledende høyreradikaler, har uttalt: «Når man har med en høyreradikaler å gjøre, må man først finne ut hvem han holder for sin fremste fiende. Sier han at det er kommunistene, har du i grunnen å gjøre med et harmløst menneske. Men dersom han setter liberalister fremst, blir saken straks alvorligere, for denne høyreradikaleren har en fiende som nettopp agerer innenfor det etablerte samfunnet og gjør motstanden vår så svak at ytre fiender kan trenge inn». Ytringen illustrerer to sentrale trekk ved høyreradikalisme: For det første er politikk-forståelsen preget av en enkel venn-fiende dimensjon. For det andre frontstilling mot den politiske liberalismen. Dette treffer ikke et bestemt politisk parti, men innbefatter motstand mot hele det demokratiske fundamentet europeiske stater er basert på.

Høyreradikalere taler for en styreform basert på besluttsomhet, styrke og enhet. Den radikale høyresidens går inn for kulturell selvforståelse. Politisk har de klare trekk av å forherlige mellomkrigstidens geopolitiske tanke om Grossraum for sterke, utvalgte nasjoner.

Det nihilistiske Europa

Høyreradikale bevegelser i Europa hevder at det moderne siviliserte samfunnet i virkeligheten er et nihilistisk samfunn, som har slitt ned alle verdier, og kun anerkjenner etterspørsel og profitt som drivkraft. Dette protesterer de kraftig mot, og hevder i samme slengen at det moderne, siviliserte demokratiske samfunnet har forlatt hele sitt naturgrunnlag, ødelagt mytene med sin vitenskapelige rasjonalitet, og destruert visdom med teknologisk fornuft. Det ytterliggående høyre bygger sin mulige gjenkomst på å hylle nasjon, familie, identitet, kirke og fellesskap - verdier som var tabubelagte emner for få år siden. Og det slår godt an i samfunn preget av ideologisk omkalfatring, mangel på politiske alternativer som klart skiller seg fra hverandre, omfattende arbeidsløshet, og der en rekke mennesker føler seg sviktet og utstøtt av demokratiet.

I blandingen av ideologisk vakuum og arbeidsledighet har nasjonalisme god grobunn til å bli vår tids myte. Høyreradikale har spilt på denne strengen ved å tale i store ord om nasjonal oppvekkelse, prioritering av det nasjonale, og nasjonalt samhold. Demokratiet betraktes, paradoksalt nok, som en «kald» styreform som ikke inviterer folk inn i varmen, slik de høyreradikale gjør når de sier: «Kom til oss. Vi er ikke redde for omfattende endringer, og vi vil gjennomføre tiltak som kan bedre din situasjon, som du ikke kan oppnå via demokratiske midler.» Høyreradikalere tillater seg å suspendere demokrati og frihet når de tilbyr de utilfredse en «ny orden».


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]