[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hvem styrer Russland?

Moskva (Morgenbladet): I Russland er det fremdeles staten som forvalter og fordeler de viktigste ressurser. Derfor forsøker enhver klan med respekt for seg selv å få plassert sine folk i regjeringen.

AV HUGO ERIKSSEN

I de fleste tilfeller utgjøres flertallet i den russiske Statsduma av representanter for Kommunistpartiet, Agrarpartiet (en kommunistisk front på landsbygden), ulike såkalte patrioter og Vladimir Zhirinovskijs LDPR. Skreller man unna det populistiske pratet og enkelte ideologiske besvergelser, målbærer utvilsomt denne majoritet ønsket om en sterk stat i et stort og mektig Russland i konkurranse med omverdenen og i første rekke Vesten. Post-demokrater som Boris Jeltsin har for lengst akseptert at pendelen har snudd i den retning efter et pro-vestlig, demokratisk, anti-kommunistisk mellomspill. Dette er den virkelighetshorisont russisk politikk gestaltes innenfor, og et tradisjonelt vestlig skille mellom sosialdemokrater, liberale og konservative forklarer lite eller ingenting.

Der er således allmenn aksept for utviklingen av en særegen russisk kapitalisme dersom landbruket, det militær-industrielle kompleks og andre spesielt verneverdige levninger fra fortiden kan sikres fortsatte subsidier. Enkelte ville kunne innvende at den ene utelukker det andre, men så enkelt er det ikke. Så lenge fordelingen av statsressurser pågår, foretrekker de fleste å late som om dilemmaet ikke eksisterer - og da gjør det det heller ikke! I mellomtiden kan symbiosen mellom lokale politiske eliter, byråkrati og nye kommersielle strukturer - les: ofte mafiøse, alltid lovbrytende - videreutvikles.

…nesten for alle

I klartekst betyr dette at det sentrale ikke er hvilken politisk bevegelse (eller hvilket parti) en sentral politisk aktør tilhører, men hvilken klan han (det er nesten aldri tale om kvinner) er affilert med. Den offentlige politiske kamp er ofte bare det synlige uttrykk for en kamp mellom ulike klaner for å få posisjonert egne folk og fjernet motstanderens. Og dersom noen skulle være havnet i en maktposisjon uten å ha en sterk klan i ryggen - i eftertid må man kunne si at dette var et av demokratenes problemer -, blir man enten en brikke i andres spill, kooptert eller kastet ut.

Noen grupper er så sterke at de knapt kan trues: Statsminister Viktor Tsjernomyrdin kom for eksempel til makten som representant for det russiske gassmonopolet Gazprom. Dette selskapet står for en stor del av Russlands eksportinntekter, og har takket være statsministeren fått en rekke spesialfordeler. Nå fullføres en pussig privatisering som i realiteten bringer enorme milliardverdier over på ledelsens hender. (De nominelt cirka en million aksjonærene vil ikke få noen innflytelse).

Visestatsminister Tsjubais er den eneste av de klassiske «demokrater» som har klart det kunststykke det er å skape sin egen uformelle lobby. Han hadde fra 1992 ansvaret for privatiseringen og gjorde egen posisjon i regjeringen til en test på dybden og ekteheten ved de demokratiske reformer i Russland efter prinsippet; vinner jeg, er Russland fortsatt demokratisk. Og de som har karret til seg mest under privatiseringen har mer en gjerne villet gi ham rett. For det har legitimert deres egne erhvervelser. Det samme budskapet har vært solgt med stort hell overfor Vesten. Hvor effektivt dette systemet er, fikk hans efterfølger som sjef for Komiteen for statens eiendom, Vladimir Polevanov, erfare. Til tross for sterk støtte i regjeringen måtte han gå av efter at han offentlig hadde betvilt det lovlige ved deler av Tsjubais privatisering.

Journalister til salgs

Sentrale russiske politikere regner det som en selvfølge at kritiske artikler i pressen er kjøpt og betalt av politiske motstandere. Da sekretæren for Sikkerhetsrådet, Oleg Lobov, nylig fikk lese i ukemagasinet Stolitsa om sine lyssky økonomiske aktiviteter, søkte han straks å finne ut hvem som hadde bestilt artiklene. Hvordan? Han ringte borgermester Jurij Luzhkovs høyre hånd, fordi denne angivelig «førte» vedkommende ukemagasin.

Og mens enkelte grupper foretrekker å betale for de enkelte artikler, foretrekker andre å eie aviser og TV-selskaper. Aleksandr Smolenskij, leder for banken Stolichny, eier gjennom stråmenn det mektige mediakonsernet Kommersant. Alle artikler om Panskov må følge «partilinjen», og da Smolenskij nylig følte behovet for å forbedre forholdet til Vladimir Gusjinskij i Most bank, sørget dataspesialister for at enhver referanse til vedkommende struktur på datanettverket automatisk tilkom en egen sensurenhet som sørget for den rette linjen. I Most sitter til gjengjeld en egen analytisk avdeling med 60 spesialister på psykologisk krigføring og propaganda fra det gamle KGB som forsyner denne bankens media - og fjernsynskanalen NTV er ett av dem - med materiale. Et høyt prioritert mål for denne gruppen har vært å fjerne sjefen for Jeltsins livvakt.

På perverst vis har også krigen i Tsjetsjenia vært en del av dette spillet. En storbank som i det stille effektivt støttet regjeringens posisjon i konflikten, Menatep, fikk også ansvaret for å administrerer gjenoppbyggingen av den istykkerskutte utbryterrepublikken: En kjempekontrakt som andre misunner dem. Most bank, som i løpet av det siste halvannet år har fått et mye dårligere forhold til regjeringen og Jeltsin, har gjennom sine talerør derimot vært krigens mest effektive kritikere.

BILDETEKST: MEKTIG STAT: Staten forvalter og fordeler fremdeles de viktigste ressurser i Russland - derfor forsøker de fleste klaner og plassere sine folk i sentralforvaltningen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.