Sagaene og Anders Johansen

STEFFAN SNEVæRR

norske sagalitteratur» viser at nordmenn ikke alltid har vaert

naturorienterte. Problemet er bare det at sagalitteraturen er islandsk og

slett ikke norsk slik at sagaforfatternes manglende interesse for naturen

sier oss ingenting om hvordan datidens nordmenn betraktet den.

Noen spoer kanskje om ikke nordmenn og islendinger var «ett fett» paa den

tiden slik at vi med god samvittighet kan kalle sagene «norske». Svaret paa

dette spoersmaalet maa bli et rungende «nei». Grunnen er for det foerste at

islendingene er ingen rennorsk utflytternasjon men har ganske mye keltisk

blod i aarene. For det andre brukte islendingene ingen felles betegnelse

paa seg selv og nordmenn paa den tiden. Foelgende sitat fra Sturlunganes

saga bekrefter dette:"I de dagene var nordmenn store fiender av

islendingene». Og ifoelge Snorris Kongesagaer sier Olav den helliges

islandske hoffdikter Hjalti Skjeggjason at han er noeytral i konflikten

mellom Norge og Sverige fordi han ikke er nordmann.For det tredje kalte

islendingene nordmenn «utlendinger», f.eks. i Sagaene om Oeyrbyggjane, 18.

kapittel. Det hoerer med til historien at hin «norske» Snorri Sturluson

kaller alle ikke-islendinger «utlendinger» i sitt forord til den spesielle

utgaven av Olav den helliges saga. For det femte beskriver datidens

utenlandske historikere, f.eks. dansken Saxo Grammaticus og tysken Adam av

Bremen, islendingene som en av de fire nordisktalende nasjonene. Nevnes kan

at den norske Kongespeilen refererer til Island som et fremmed og mystisk

land.For det sjette var Island en selvstendig stat i naermere

trehundreogfemti aar og det finnes en hel del eksempler paa islandsk

patriotisme i middelalderen, i den grad det fantes patriotisme paa den

tiden.Det gjelder ikke minst for tiden etter at Island kom under norsk

herredoemme. Naar den norske kongen proevde aa tvinge det islandske

alltinget til aa akseptere en ny lov uten aa mukke protesterte tingmennene

og sa «hvis vi gjoer det mister vi landets frihet».Og i et protestbrev til

den norske kongen kaller representanter for den islandske almuen Island

«vaart fedreland».

Anders Johansen siterer Njaals saga i sin artikkel. Han har godt av aa

vite at det finnes ingen tegn paa at aettesagaene var kjent i Norge i

middelalderen. Han boer ogsaa reflektere over det faktum at islendingene

leser sagaene i orginalen mens nordmenn er henvist til aa lese dem i

oversettelser eller laere spraaket.Dette faktumet pluss de fakta jeg

oppramset tidligere viser hvor tvilsomt det er aa kalle de islandske

sagaene «norske».

Johansen forstaar ikke at den norske sagaideologien er en del av den

kontiniutetsmyten han selv kritiserer. Det er nemlig om aa gjoere for de

norske sagaideologene aa vise at det er blitt produsert stor norsk

litterature gjennom tidene, lenge for Ibsen og Hamsuns tid. Hvis man vil

kritisere norske kulturmyter boer man kritisere det Willy Dahl har kalt

«norsk kulturimperialisme», nordmenns tilboeylighet til aa kalle Islands

gamle litteratur sin.

Stefan Snaevarr

Stefan Sn{varr stefan.snavarr@fil.uib.no

Filosofisk institutt, Sydnesplass 9, N-5007 Bergen

Telefon 5521 3271, Telefax 5554 9192

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.