[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Rettro og retro, fru Blom

Om Wencke Mühlheisens backclash

Arne Stav

Forsker i kulturteori og kommunikasjon, Berit von der Lippe, har skrevet en bok om blant annet hvordan reklamepreget mer og mer omslutter alle ytringer i vår kultur. Et gammelt ideologikritisk poeng, som ikke kan gjentas og belyses for ofte, siden snart alt vi ser av kulturytringer omkring oss til profittens beste fremstår innsåpet i den penetrerende bytteverdis tre ess-enser: Sport, spass og sex - det glidemiddel for Kraft durch Freude vi husker fra en mer usubtil velferdsfascisme enn dagens, dog var denne som kjent litt for ublu med midlene og for tung på labben.

De kommersialiserte uttrykkene kives i en stadig mer tilspisset oppmerksomhetskamp, konvensjon og konfeksjon skrås over samme lest, den samme religion, reklamen, tidens religion, hvor den eneste interessante lille forskjellen er hvilke kirkeretninger det er som kan sanke mest kollekt til sine ikoner. Dette hjelper von der Lippe oss til å få begrep om, også hvordan det slår ut på slikt som «den lille forskjellen», et aspekt man blant meget annet ikke kan la ligge om en vil inn på de rådende «tegn i tiden».

Reklamens forførelsesstrategier er etterhvert gjennomstuderte, men i deres konkrete anvendelse kan de stadig tåle å bli gjenbelyst. Det er blant annet utfra anskuelser som von der Lippes - for hennes vedkommende behørig presenterte i flere oppslag i Morgenbladet - at jeg i et nummer av bladet (nr. 21) tar fatt i ett av de grelleste eksemplene på lang tid når det gjelder spekulativ kjønns- og glamourfiksert egenreklame for et av kulturindustriens produkter, forfatteren Vigdis Hjorth. Dette ikke som uttrykk for noen kvinneforaktelig idiosynkrasi eller personlig hang til personforfølgelse fra min side, men selvfølgelig motivert ut fra ovenstående overveielser, samt at forfatterforeningens kjente nestleder ikke er noen hvem som helst i kultur- og mediabildet. I det samme bildet gikk, samtidig med at jeg skrev artiklen, bølgene høyt omkring Hennes og Mauritz' utnytting av Baywatchartisten Pamela i slibrig sexreklame, - og hva kunne være mer på sin plass enn å henge bjella på katten, når en av våre fremste kulturpersonligheter frivillig og uten anstrøk av ironi går Pamela en høy gang i et av damebladene. Hjorth er selvsagt den første til å vite at hun får passet sitt påskrevet, men mitt ærend var dog videre, som det å få reist spørsmålet om en må gi en annen forfatter, Truls Øra rett, når han i Dagbladet hevder vi i reklamens og markedsføringens tegn nå har fått et forfatteryrke som er fullt og helt «en jobb for prostituerte».

Så meget om hva jeg skrev, og så er altså dette skjedd i etterkant av artikkelen, at det kommer en reaksjon i Klassekampen (10. juli), ved Wencke Mühleisen, hvor både mitt og et par-tre andre ferske bidrag i Morgenbladet får på pukkelen for å utgjøre det nyeste nye i backclash-regi fra intellektualistiske mannssjåvinister, det ropes opp om plumpe generaliseringer og kvinnefiendsk reduksjonisme som herskerteknikker for å få tatt rotta på det Mühlheisen og medsøstre har oppnådd i kvinnekampen. Er det noe ved snakken, er det at Mühlheisens symptomlesning av Morgenblad-artiklene er det som representerer backlashet, et tilbakefall til de diskusjonsknep som var så fremherskende under kvinnedogmatismens heydays: løsrevne og forvridde sitatgjengivelser, groteske utledninger (her forholder jeg meg til hva som gjøres ut av min egen artikkel), samt gjennomgående - en vulgærdemagogisk tilskriving av usle mannsmotiver: kvinnen er intet godt unt og misunnes suksess og synligjjøring i nye og maktfulle posisjoner. Og bakom synger kulturhistoriens hele skitne strøm av kvinneforakt.

Hvor tendensiøst Mühlheisens utspill er, kan ikke utdypes videre nå og her, men jeg anbefaler de interesserte å ta for seg såvel Mühlheisen som hennes «belegg», hvorav kanskje det viktigste kildegrunnlag er ting som i allfall undertegnede trodde han kunne begynne å regne som dødt og begravet, utvekstene av sin tids mest rabiate kvinnekamp. Det skulle ikke være nødvendig, men altså: ad fontes - til kildene.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.