![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Til orientering for nye lesere: i Morgenbladet 9. juni forsøkte undertegnede å gjøre seg morsom på bekostning av Andreas Edwien i en anmeldelse av dennes bok Dogmet om Jesus. Den 23. juni fikk jeg smekk på fingrene av Terje Emberland i et leserinnlegg der det såes berettiget tvil om anmelderens faglige kompetanse. Den 30. plasserte Haftor Viestad meg i solid luthersk tradisjon, uten at det var ment som et kompliment.
Det er på sin plass å påpeke at anmeldelsen, i likhet med dette innlegg, utelukkende bunner i rent synseri. Såvidt jeg kan forstå ved gjennomlesning av min egen anmeldelse er mine innvendinger mot Dogmet om Jesus av emosjonell snarere enn akademisk karakter. Jeg har ingenting å utsette på hverken Edwiens, Viestads eller Emberlands kolde fakta. Til konklusjonene, derimot, stiller jeg meg fiendtlig.
Ingenting tilsier at Jesus og hans samtid ikke skulle vært preget av senjødisk apokalyptikk og 1. Henoksbok. Når dette først er fastslått er det allikevel et stykke igjen til å trekke konklusjonen at 1. Henoksbok er et enestående bevis for at Jesus var en sjarlatan og kristendommen en farse.
Allerede som 12-åring lot jeg meg irritere av det Nye Testamentets meget lite tilfredsstillende rutetabell over endetiden, 1. Henoksbok eller ikke 1. Henoksbok. Jeg står fast på min skepsis til Emberlands og Edwiens teorier om at kirken skjelver ved tanken på at 1. Henoksbok skal nå ut til folket. Noen besynderlige profetier til eller fra, hva spiller vel det for rolle når man vitterlig snakker om bibelske proporsjoner.
Jesu løfte om sin snare tilbakekomst kan unektelig tolkes dithen at vi her har med en å gjøre som ikke er flink til å overholde sine avtaler. Snakk om å gå ut etter røyk! Emberland omtaler dette som «(denne) for teologene pinlige realitet…». Min personlige teori er at dersom teologer tillot seg å bli pinlig berørt over dette ville de ha et skikkelig alvorlig problem, med tanke på alt det andre som også står skrevet hist og her. Tidsskriftet Skepsis, som Emberland er redaktør for og som jeg ikke nøler med å anbefale, har brukt mye spalteplass på religionsstiftere som har lovt mer enn de hittil har holdt, uten at deres tilhengere har blitt vantro, pinlig berørt eller smålige av den grunn.
En grunn til at jeg ville ha litt skøy med Edwien er at jeg synes hans argumentasjon er så veldig, veldig rar og så veldig, veldig uaktuell. Som eksempel trakk jeg fram fabuleringer omkring Jesus som gjør-det-selv kastrat. Emberland gjør rede på ugjenstridig vis at dette var noe som opptok de første kristne svært mye. Jeg vil allikevel hevde at dette emnet kun i neglisjerbar grad preger den norske kirke slik vi kjenner den i dag.
Viestad skriver: «Fra kirkelojalt teologisk hold har man forsøkt å bagatellisere Andreas Edwiens omfattende forskning som helhet, ved å hause opp en og annen detalj eller metodisk prinsipp som man har vært uenig i.» Her sier han en riktig ting og en feil ting. Bagatellisering av Edwiens forskning er ikke nødvendig - kirken og kristendommen er i all vesentlighet avskaffet i vårt samfunn. Et pompøst frontalangrep på kirken kan vanskelig kalles særlig påkrevet i en tid da kristendomsundervisningen til og med ikke lenger er strengt obligatorisk på mange grunnskoler. Hva gjelder opphausing av detaljer har Viestad helt rett - den debattant som yter sin motstander hel og full rettferdighet skulle jeg gjerne ha sett. Korte og tildels urimelige skildringer av puddelkjernen er neppe et særtrekk ved nettopp kristendomskritiker-kritikk. Emberlands og Viestads beskrivelser av min anmeldelse (kristendomskritikerkritikk-kritikk!) kan med letthet anklages for det samme.
Jeg forutsetter at Emberland og Viestad gjør dette ut fra de redeligste hensikter, og ikke at de styres av mørkemenn og onde hensikter. Anklager om kirkelojalitet gir grunn til tvil hvorvidt denne holdning er gjensidig.
Kirken er ikke lenger en maktfaktor, Edwiens, Emberlands og Viestads fundamentalistiske jet-lag til tross. De skarve troende som fremdeles finnes lar seg neppe konvertere på grunnlag av Edwiens bevisføring, hans poeng blir til innvortes bruk for sin egen menighet. Flere pensumbøker på det teologiske fakultet går Edwien en høy gang i «avsløringer» av Jesu påvirkning fra sin egen tid. At Jesus må sees som en historisk - og historisk betinget - aktør på lik linje med alle andre er vel og bra, men vår sivilisasjon er bygget av mennesker som vitterlig ikke så på ham som historisk betinget. Dette er den Jesus-oppfatning som har spilt den største historiske rollen. At den eventuelt måtte bygge på gale premisser er ikke så fryktelig viktig som Edwien hevder, nå som de fleste har gått over til Julenissen og Malenas erotiske horoskop.
Det skal innrømmes at den aktuelle anmeldelsens språkbruk kanskje ikke var gjennomført raffinert - i dette tilfelle var det heller ikke påkrevd.
Slik jeg forstår Edwien, legger han skylden for menneskelig ondskap til stor del på kristendommen. Selv er jeg redd at den regningen får man pent betale hver for seg. Dette alene gjør meg neppe til «maktkirkens nyttige idiot».
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]