![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Nå kunne dette splitter nye inngrep vært til laber og lokal nytte om ikke cerebrale entusiaster utengrends hadde hatt øye for metodens epokegjørende karakter. I Norge hadde en djerv psykiater ved navn Ørnulv Ødegaard sitt virke. Som den første i Nord-Europa utprøvet han og doktor Arne Torkildsen ved Gaustad Sykehus inngrepet på en 35 år gammel norsk skogsarbeider i 1941. Pasienten døde av blodtap på operasjonsbordet, men ellers var det lite å utsette på metoden.
Ni av de første 15 pasientene døde på operasjonsbordet, eller straks efter. Tilsammen ble omlag 480 mennesker lobotomert ved Gaustad Sykehus. I perioden fra 1941 til 1950 døde hver fjerde pasient av inngrepet. Det ligner lettbente norske mediefolk å mene at det var mye å avlive så mange som hver fjerde pasient. Istedenfor å fremheve det mirakuløse faktum at tre av fire pasienter kom levende fra behandlingen, stort sett uten andre varige mèn enn opphørt evne til å fantasere, planlegge, utføre resonnementer og vise følsomhet. Foruten kronisk epilepsi. Mediefolk er ofte ute av stand til å se de store linjer. For en stor del var jo inngrepet rettet mot mennesker som i utgangspunktet følte seg så utilpass og nedfor at en ekstra lidelse til eller fra knapt kan avkreve offentlig interesse.
Sikkert er det ihvertfall at Ødegaard, Sem Jacobsen og de øvrige som trodde på knivstikking som gunstig terapeutisk virkemiddel, handlet i god tro. På det nærmeste utillatelig å tro noe annet, skolert som de alle var i hippokratisk omsorg for den enkelte bærer av lidelse og sykdom. Det foreligger attpåtil signaler om at deres omsorg favnet om flere enn den enkelte pasient. Som det poengteres i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening i 1952, resulterte lobotomeringen i «en lykkelig bedring av atmosfæren på sinnssykehusene».
Ørnulv Ødegaard lot seg ikke affisere nevnelig av at folk kreperte som følge av inngrepet. I 1949 tok han tvert i mot til orde for at man herefter også burde lobotomere kriminelle medlemmer av samfunnet, særlig «de anspendte og dysforiske samfundsfiender». Han forestilte seg ganske enkelt at kriminalitet såvel som politisk opposisjon kunne avvikles ved kirurgiske inngrep i hjernen. Året i forveien hadde han som psykiatrisk sakkyndig i prosessen mot Knut Hamsun konstatert at Hamsun burde blitt tvangsinnlagt mens han skrev Victoria. Ingen vet, som Jan Erik Vold har påpekt, hvor langt Olav H. Hauge var fra å bli lobotomert. Tvangsinnlagt som han ble i unge år.
Naturligvis handlet Ødegaard i god tro. Som velsituerte medlemmer av et petroleumsdrevet samfunnsmaskineri vet vi at det må foretas endel prøveboringer før det hele blir drivverdig. Tilsammen tre tusen nordmenn ble gjenstand for slike prøveboringer. I begynnelsen foregikk det ved at man førte man en sløv kniv, fremstilt av firmaet Plesner i Oslo, syv centimeter inn gjennom hjernebarken, for så å føre den i vifteform opp og ned. Knivens sløvhet var ikke resultat av noen for for slendrian. Tanken var at man da ville strekke blodårene så meget før endelig overskjæring at de ville tvinne seg sammen som strikker. Som alle moderne gavemottagere vet; det er tanken som teller. Utført efter denne oppskrift tok inngrepet et par timer. Ble blødningene svært store, stakk man en loddebolt inn. I håp om at blodet ville koagulere. «Vi hadde en nokså grov teknikk», fastslo Ødegaard da han fylte 70 år.
I det lange løp var det tankeløst overfor de mange trengende å bruke såvidt lang tid på hver enkelt. Efterhvert gikk man over til å bruke en ispigg på 19 centimeter, en såkalt levkotom. Den banket man med en hammer inn gjennom øvre del av øyehulen til pasienten, videre gjennom skalleveggen og inn i hjernen, hvor man så rørte den rundt. Benbruddeksperten Per Wendelbo slo seg opp som freelance utøver av denne lobotomi-formen. Tegn kan tyde i retning av at han hamret ispigger inn i hodene til ikke mindre enn 700 nordmenn. Psykiateren Søren Rimestad var mektig imponert over den nye metoden, hvor man nå bare brukte elektrosjokk som bedøvelse. «Går det hele glatt, kan operasjonen være over på snaue 10 minutter», skriver Rimestad. Wendelbo lobotomerte opptil 12 pasienter på en formiddag. Ødegaard måtte, til tross for sin formannstid i Statens Edruelighetsråd, bare gi seg ende over. Beruset av glede skildrer han det som et klart «fremsteg i psykiatrien» at operasjonen nå «lettvint kan utføres av psykiateren med det instrument han måtte ha i lommen».
Enkelte ufaglærde og halsstarrige rabulister vil mene at inngrepet ikke adskiller seg vesentlig fra det man i dagligtalen refererer til som overlagt drap. En ytterliggående, helfordervet og dysforisk krets av samfunnsfiender vil endog kunne mene at det ikke er noen vesentlig forskjell på lobotomi-inngrepene som norske psykiatre utførte helt frem til 1975, og den virksomhet Joseph Mengele stod i spissen for under krigen. Men det er og blir èn vesentlig forskjell: Nazi-legene ble stillet til ansvar for det de hadde gjort. I Norge blir ikke engang ofrene tilkjent erstatning. Og Ødegaards disipler og laugsbrødre har aldri hatt en mer sentral plass i vårt samfunn og vårt rettssystem enn nå.
«Man handler blindt. Man er i beste tro. Mens man er rød til albuen av blod!», skriver Jens Bjørneboe i diktet Mea Maxima Culpa. Klart han burde fått en ispigg eller tre gjennom skalleveggen.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]