Utviklingen av det gode liv

Den danske regjering var i mars vert for et toppmøte om sosial utvikling. Aldri har et så stort antall regjeringsledere deltatt på et toppmøte i FNs regi.

AV PETER KEMP

De største av verdens «store» deltok ikke på toppmøtet: hverken Clinton, Jeltsin, John Major møtte opp. Grunnen var utvilsomt den at toppmøtet hverken tok for seg økonomi eller kultur, men sosial utvikling. De gamle stormaktene er for øyeblikket ikke interessert i å diskutere en utvikling som vil kreve for mye av dem. Men idŽen om sosial utvikling er oppstått i et nødvendig forsøk på å bygge bro mellom to andre idŽer om utvikling, nemlig økonomisk og kulturell utvikling. Hver for seg har begge disse vist seg ute av stand til å bringe menneskeheten fred og velferd.

Økonomisk utvikling

Selve utviklingstanken er en europeisk idŽ og er sprunget ut av kontinentets kulturhistorie. Den kan spores helt tilbake til AristotelesÕ idŽ om individets utvikling av sin art og spesielt hans idŽ om menneskets utvikling i overenstemmelse med sin natur. I det 18. og 19. århundre ble utviklingstanken brukt for å karakterisere menneskets historiske opprinnelse og hele det verdenshistoriske forløp. Men det var det europeiske menneske man beskjeftiget seg med. Slik var det at filosofen Hegel i sin historiefilosofi kunne beskrive verdenshistorien som en utvikling fra den afrikanske natt over i en asiatisk morgenrøde inntil den utfoldet seg i europeisk dagslys.

På bakgrunn av denne idŽen oppstod det moderne begrep om en rent økonomisk utvikling, en selvstendig prosess som med sin egen logikk danner grunnlaget for alt annet i samfunnet. Dette begrepet var en slags materialistisk utgave av den kulturelle utviklingstanken og satte europeeren i sentrum. Slik var både opplysningens tenkere og Marx enige om at den industrielle prosess i Europa var utviklingens kjernepunkt. Kulturelle fenomen som religion, etikk, lov og rett ble betraktet som sekundære i forhold til denne økonomiske utviklingen.

Antikulturell utvikling

IdŽen om en bærende økonomisk utvikling slo for alvor igjennom etter annen verdenskrig, da det ødelagte Europa skulle gjenoppbygges og de gamle europeiske kolonistater benyttet Europas svakhet til å kreve selvstendighet. Nå skulle det bli fart på verdenshistorien gjennom en økonomisk utvikling hvor naturvitenskap og teknologi var de drivende krefter. De land som ikke selv var i besittelse av vitenskapelig-teknologisk kunnskap ble kalt underutviklede og litt senere de mer stuerene «utviklingsland», som da stod i motsetning til de utviklede land.

Disse utviklede land så det som sin oppgave å trekke utviklingslandene inn i den industrielle prosess. Resultatet ble den krise vi har idag. Den økonomiske utvikling er blitt en antikulturell utvikling som knuser de nasjonale og lokale kulturer.

Hva dette innebærer blir spesielt tydelig om man lytter til utviklingslandenes egne stemmer. Flere av disse stemmene kom til orde på konferansen Sosial utvikling mellom intervensjon og integrasjon arrangert av Center for Etik og Ret som fant sted i forkant av det sosiale toppmøtet. På konferansen deltok filosofer, jurister og sosiologer fra alle fem verdensdeler. Størst inntrykk gjorde den afrikanske historikeren Joseph Ki-Zerbo, som i sitt foredag fortalte om de virkninger den europeiske utviklingstanken har hatt for Afrika. Alt for ofte har man opplevd at ren økonomisk utvikling ekskluderte store befolkningsgrupper. Utviklingstankens nederlag ga man så afrikanerne skylden for: de egnet seg simpelthen ikke for utvikling! Franskmannen Lucien Israel hevder i sin nye bok at denne uegnethet skyldes at afrikansk kultur er et produkt av høyre hjernehalvdel. Andre har like naivt søkt forklaringen i at det afrikanske folk er en «kvinnelig rase.»

Tjenerrolle

Ki-Zerbo har en annen forklaring på utviklingskrisen: under gjenoppbyggingen av Europa og avkoloniseringen av de afrikanske land, grep europeerne og amerikanerne til den enkleste løsningen på Afrikas utviklingsproblem: de oppfordret afrikanerne til å etterligne det som foregikk i Europa. Afrika skulle inngå i den altomfattende vitenskapelig-teknologiske økonomiske utvikling.

Denne utviklingen krevde imidlertid investering av kapital i store prosjekter, prosjekter som ofte sprang ut av stormannsgale vyer. Dessuten trakk de arbeidskraft fra landbruket og inn til byene og krevde de lokale industriers integrasjon i verdensmarkedet. Disse industriene var preget av tidens ensrettede produksjon i kolonimaktenes tjeneste. Industriene var ikke innrettet til å produsere for landenes egne befolkninger. Derfor, sa Ki-Zerbo, er disse landene idag, tross formell uavhengighet, fastholdt i en tjenerrolle overfor de tidligere kolonimakter. Derav den enorme fattigdom og ulykke, som bl.a. ytrer seg i det faltum at Afrika idag importerer 25% av sine fødevarer. I 1985 levde 105 millioner afrikanere under fattigdomsgrensen, tallet vil være oppe i 304 millioner i år 2000. Ofrene er spesielt kvinner og barn.

For tiden snakkes det mye om rett og plikt til humanitær intervensjon. Men, sa Ki-Zerbo, denne finner sjelden sted der hvor åpenlyse diktaturerer gjør den virkelig nødvendig. Når den kommer er den også lite humanitær. For øvrig har utviklingsteoriene og -strategiene ofte oversett utdannelsesaspektet. F.eks. kan fremdeles 40% av voksne afrikanere hverken lese eller skrive. De opprinnelige afrikanske kulturer har vært så sterkt undervurdet at man har snakket om å avskaffe afrikansk kultur for å redde den økonomiske utviklingen. Dette er vanvidd, sa Ki-Zerbo; det er som å oppfordre mennesker til å leve ved å oppgi det de lever for.

En utvikling som skulle kunne gavne folket krever i Afrika tre ting, erklærte han: en historisk bevissthet om tradisjonelle gruppers tilhørighetsforhold (stammen, kasten etc.), et demokrati som gir et minimum av selvstendig plass for samfunnets grupper, og en sosial integrasjon som gjør det mulig for de afrikanske samfunn å spille en aktiv rolle i globale anliggender.

Realisme?

Ki-Zerbo avsluttet sitt foredrag med å konstatere at Afrika har vært utsatt for enda hardere prøvelser (ørkendannelser, epidemier etc.) enn det kontinentet lider under idag. Men afrikanerne har alltid reist seg igjen og fulgt ordspråket: «Når du er sprunget inn i ilden må du gjøre nok et sprang.» Afrikas venner skal vite, sa han, at en verdensdel som nekter å oppgi sin sang og dans er heller ikke rede til å dø.

Ifølge Ki-Zerbo er det svakhetene ved den europeiske utviklingstanken som har skapt de kriser som det sosiale toppmøtet kjemper med. Man har satset ensidig på økonomien og fornektet det kulturelle fundamentet. I FN har man da også lenge vært klar over at prisen for den rent økonomiske utviklingstanken har vært høy. Derfor proklamerte man i 80-årene et verdensomfattende 10-år for kulturell utvikling fra 1988 til 1997. I denne perioden skulle utviklingen bibringes en kulturell dimensjon utfra tre mål: 1) bekreftelse og berikelse av kulturell identitet, 2) utvidet adgang til og deltagelse i kulturliv, og 3) styrking av internasjonalt kulturelt samarbeid.

Dette er helt i overensstemmelse med Ki-Zerbos tanker. Men alle som snakker om kuturell utvikling er ikke nødvendigvis i stand til - som denne afrikanske historikeren - å forbinde kulturell ballast og realisme. Diskusjoner om kulturens betydning blir lett til luftig prat. Man fester seg riktignok ved den økonomiske utviklingens åndforlatthet, men dette betyr bare at man gjør seg bevisst avgrunnen mellom økonomi og kultur, ikke at man vet hvordan de to skal forbindes. Derfor er det så viktig å fremheve at utviklingen må være sosial. Dette betyr utryddelse av fattigdom i den såkalte tredje verden, fordeling av arbeid og ledige jobber, beskyttelse av svake grupper, og sist men ikke mist «sosial integrasjon». Denne integrasjon skal, sies det i erklæringen fra toppmøtet, «skape et samfunn for alle, hvor ethvert individ både har rettigheter og ansvar og skal spille en aktiv rolle».

Nasjonal enhet

Men skal dette kunne bli annet enn pene ord, må man - som Ki-Zerbo har gjort for de afrikanske land - analysere landenes livsbetingelser og muligheter. Dessuten må man se de faktiske vanskelighetene i øynene. Det innebærer bl.a. å få klarhet i hva som menes med sosial integrasjon.

Er det mer demokrati, sosial velferd eller sterkere nasjonal enhet? Kanskje det omfatter alle tre faktorer på Žn gang, men så kan man spørre seg: Hva gjør vi hvis det først og fremst betyr nasjonal enhet og deretter sosial velferd og kun som et siste mål demokrati? Vitner ikke de senere års begivenheter f.eks. i Somalia om at rike, nordlige land kan intervenere for å bibringe et land demokrati og sosial velferd, men at landet selv prioriterer nasjonal enhet?

Det er karakteristisk at Ki-Zerbo nevner den «historiske bevissthet» som grunnlag for folkelig felleskap og betingelse for ekte utvikling før han nevner «et minimum av demokrati». 15 års landsforvisning fra Burkina Faso (tidligere Øvre Volta), hvor han idag er opposisjonsleder, burde i en europeers øyne få ham til å foreta en annen prioritering. Men slik er det nettopp bare en europeer som tenker, idet han glemmer historiens og kulturens betydning for utviklingen av det gode liv. Den utvikling vi trodde på, kan en klok afrikaner fortelle oss, er ikke lykken. Hverken for oss selv eller for Afrika.

Oversettelse ved Linn Øverås

BT:

AFRIKA: Rike, nordlige land kan intervenere for å bibringe et land demokrati og sosial velferd, mens landet selv prioriterer nasjonal enhet. Ill Si. Rudi.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]