Departemental boksensur

Hensikten med verket var å trekke linjene i norsk økonomisk historie frem mot i dag - og sette kritisk søkelys på oppbyggingen av blant annet Statoil, milliardoverskridelser og oljepolitisk hestehandel. Forfatter og professor Tore Jørgen Hanisch forteller at norsk økonomisk historienedtegnelse også tidligere er stoppet av styresmaktene - i 1992 var det nyere norsk oljehistorie som ikke tålte dagens lys.

En ting er at innholdet i historiske verker rutinemessig må avklares på forhånd. Finansdepartementet har derfor opptrådt særdeles klønete - ved først å pøse ut millionbeløp til forfatter Hanisch - for så å gå tilbake på avtalen rett før verket skal utgis.

Men dette er også en maktmanifestasjon fra Arbeiderpartiets forvaltning - som av ukjente årsaker vil nekte almenheten innsyn i landets nære fortid. Efter systematiske partiutnevnelser, en politianmeldt sentralbanksjef, ungdomslag som fusker med medlemstall, en justisminister som holder tilbake informasjon i flyktningesaker og et embedsverk som driver valgkampforarbeide for partiet bør den røde varsellampen nå blinke for noen og enhver.

For boksensurens karakter har en dypere - og langt mer alvorlig - klangbunn. Når norsk forvaltning nekter det norske folk innsyn i og kjennskap til sin egen nære fortid, antar vår såkalte åpne styreform klare anti-demokratiske trekk. Sett i lys av Hanischs profesjonalitet, er det lite sannsynlig at verket kunne skape problemer for rikets sikkerhet, slik finansråden har påpekt. Og til argumentet om at verket truet personvernet, er det bare en ting å si; i en rettsstat må enhver borger stå til ansvar for sine handlinger. Det gjelder ikke minst nøkkelpersoner i norsk finansforvaltning gjennom 25 år. Dette er da også de eneste argumenter som er gitt for å legitimere episoden - og viser i seg selv at finansråden ikke ser alvoret i saken. Hadde så vært tilfelle, ville han trolig tatt seg bryet med å konstruere et tettere skalkeskjul rundt episoden. Men han går jo snart av med pensjon, og har således lite å frykte.

Og her er vi ved sakens kjerne; skal Arbeiderpartiets forvaltning (som har sittet ved makten 38 av 50 år efter 1945) være hevet over lov, rett og kritikk - slik statsministeren efterhvert har hevet seg over partipolitiske skillelinjer og ubehagelige spørsmål? Skal personer som i dag sitter som sentralbanksjef, direktør i Kredittilsynet eller konsernsjef i Telenor med loven i hånd kunne frabe seg offentlig søkelys på deres kompetanse? Skal en forvaltning fritt kunne sensurere opplysninger av hensyn til toppene i norsk finansverden - slik at disse kan flyte fritt til andre toppjobber uansett uregelmessigheter på rullebladet?

Boksensur-saken sementerer den politiske situasjonen i Norge: Arbeiderpartiet og maktkulturen som gjennomsyrer deres forvaltningsapparat har full kontroll - ikke bare i Stortinget, regjeringen og næringslivet, men også over offentlige kontrollinstanser som skal holde regjering og forvaltning i ørene. Montesquieu ville snudd seg i sin grav om han så at et angivelig parlamentarisk demokrati reelt sett var blitt en ettpartistat. Med en partielite som styrer samfunnet - et veritabelt nomenklatura-syndrom efter beste sovjetiske mønster - er det knapt smuler igjen efter maktfordelingsprinsippet.

Arbeiderpartiets sosialdemokratiske åpenhetskultur skulle være Norges trumfkort i EU-organer. I valgkampen sist høst, skulle våre tradisjoner med Offentlighetsloven og full innsynsrett forvandle EU til et åpent hav alle hadde tilgang til. Nå er det klart at hensynet til Arbeiderpartinomenklaturaens karrieremuligheter i Norge er overordnet hensynet til folkeopplysning og informasjon om vår nære økonomiske fortid. Er det en reaksjon på Norges nei - et nytt trekk fra en partikultur som ikke setter grenser for aktørene? Det er snarere et symptom på at det norske demokratiet er sykere enn noensinne. For Norges skyld krysser vi fingrene for at det ikke er for synlig neste gang statsministeren reiser verden rundt i demokratiets tjeneste.

hs

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.