Tyske komponister - og en kineser fra i fjor

Det er unødvendig å foreta en sammenligning mellom Festspillene slik de fremsto i mai, og Holland-festivalen som produserte forestillinger, konserter og mye annet hele juni måned - unødvendig fordi enhver sammenligning vil vise at festival-konseptet i Amsterdam ikke har stivnet, slik det har gjort det i Bergen. Det var vel derfor jeg observerte noe av det den nye festspillsjefen - islendingen Bergljot Jonsdottir - og Ultima- festivalens Åse Hedstrøm foretok seg i Amsterdam.

ESPEN MINEUR SÆTRE

En duft av årets Holland-festival kan gjennom de to festivalsjefenes Amsterdam-opphold kanskje gjenskapes neste år i Norge, om enn ikke akkurat med det tyske repertoaret. Ultima- festivalen var i grunnen litt uheldig med sin markering av komponisten Karlheinz Stockhausen i fjor da komponisten uteble og få av verkene hans ble fremført. For nå under festivalen iAmsterdam fikk vi ikke mindre enn en ti dager lang Stockhausen-retrospektiv som under tittelen «Mennesket, musikk og kosmos» ikke bare bød på en 130-siders programbok om ham og musikken hans, men også på hele hans produksjon for klaver. Et slikt prosjekt, der komponisten er sin egen lydtekniker (og Stockhausen er fabelaktig presis i det han gjør ved kontrollspakene som klangregissør) og hans nøye utvalgte musikere (blant annet hans sønner Simon og Markus og datteren Majella som henholdsvis spiller synth, trompet og klaver) fullt ut yter musikken hans rettferdighet, burde også kunne gjennomføres her hjemme. Den ekstatiske konsertopplevelsen jeg la merke til hos en sidemann blant publikum (han ristet, skalv, beveget både armer og ben i ukontrollert ekstase så godt som hele tiden under fremførelsen av komponistens femtende klaverstykke - «Synthi-fou» for diverse syntetisk lydproduserende maskiner, der Simon uten videre visket ut det kunstige skillet mellom rockkonsertens sceneopptreden og den særpregede musikalske individualistens publikumsbeherskelse. Vedkommende som sto for dette publikumsinnslaget viste seg forøvrig avbalansert da det hele var over.

Stockhausens Helikopter-strykekvartett, der de fire medlemmene av Arditti- kvartetten kommuniserte med publikum fra hvert sitt helikopter via en rekke åpne tekniske linjer, var selvsagt festivalens store jippo, og bar bud om en sprell levende og uredd komponist, selv for de som ikke klarer musikken hans. Det var det noen som gjorde da hans «Weltraum» opplevde sin premiere i Artis - der det amsterdamske planetarium var den nærmest kosmiske scenen for verket.

Men selv om Stockhausen er en komponist med markant profil (du kan lese intervjuet her i Morgenbladet i august), var det flere tyske nålevende som tegnet tydelige bilder av seg selv. Ta Helmut Lachenmann og hans strukturklang - uavhengige klanger som på intet vis er identiske med klangens totalkarakter; hans «Tableau für Orchester» er satt sammen av på forhånd definerte klanger som i sin konsentrerte form nærmest krever at du lytter til ham med nye ører. Kontrasten til Hans Zenders orkestrering av Schuberts korsanger er stor; varmt og vakkert som dette klinger i den fabelaktige akustikken i Concertgebouw (endelig i en virkelig konsertsal igjen!).

Når konsertmesteren Jaap van Zweden i Concertgebouworkest intonerer de første tonene i Wolfgang Rihms fiolinkonsert «Gesungene Zeit» (skrevet for Anne-Sophie Mutter) er det med perfekt forståelse av konsertsalens klanglige og akustiske fortrinn - i en konsert der fiolinstemmen er katalysatoren som setter alt i gang i ensemblet i denne uvanlig lille besetningen før stykket når sin nervepirrende slutt såvidt hørbart, men dirrende i salens vegger. Opplevelser av et slikt format er sjelden vare, og selv om man hadde pakket godbiten til Rihm inn i et «Partita for strykeorkester» signert Gideon Klein og Karl Amadeus Hartmanns første symfoni, og dermed sørget for smekkfullt hus, gjenkjenner jeg fort den ekte publikumsreaksjonen i denne konsertsalen, noe jeg vil tro komponisten også fikk med seg - der han gledestrålende tok sin del av suksessen.

Dirigenten for Monteverdi Choir og English Baroque Soloists, den ikke ukjente John Eliot Gardiner, hadde like godt bestilt komponistens «Songs of despair and sorrow» som fikk en ganske sikkert uventet verdenspremiere - både for utøverne og komponisten. Mine kilder fortalte meg uten å legge noe i mellom at forholdet mellom utøverne og orkestret var mildt sagt anspent, at koret ikke maktet oppgaven sin, noe som resulterte i at den fjerde delen av dette verket for kor og orkester ikke ble fremført som planlagt. Det klingende resultatet lot mye tilbake å ønske og avslørte på flere vis både engelskmennenes arbeidsmåte og deres evne til å tilegne seg dette kompliserte partituret. Så idet Gardiner høflig og avmålt overlot podiet i Concertgebouw til Kurtág slik at han kunne få sin Denis de Rougemont-pris på ti tusen sveitserfranc som et håndslag fra hele den europeiske sammenslutningen av musikkfestivaler, deriblant også Bergen, var skandalen allerede langt på vei dysset ned. (Mer om dette i et intervju med Kurtág i august).

Tysk musikk har sine røtter, og jeg valgte bort både Tryllefløyten i Garniers versjon, og Die Meistersinger i Harry Kupfers regi til fordel for samtidsrepertoaret. Og både Kurt Weills Das Berliner Requiem og Walter Gronostays en-akter av en musikkdramatisk forestilling In zehn Minuten kan saktens fremdeles betegnes som samtidsmusikk, i hvert fall her hjemme hvor oppførelser av slike verk er så godt som utenkelig. Weills requiem bød forøvrig på en liten pikant overraskelse blant korsangerne, jeg regner med at han (eller hun?) het Hanneke Paap og sang tenor, men er ikke helt sikker på grunn av skjørtet og blusen. Koor Nieuwe Muziek/ Lorca Kamerkoor holder langt fra oppsiktsvekkende standard, men de får da liv i musikken på et vis, og derfor ble det Ebony Band og de tre solistene Claron McFadden; Philip Salmon og Romain Bischoff som stakk avgårde med jubelen i Gronostays sprelske musikkteaterstykke. Slike enkle musikkteateroppsetninger står og faller med solistenes innlevelse, og i dette tilfellet fikk de tre dessuten vist en egen danseevne, til publikums forlystelse.

Kritiske røster var det som vanlig mer enn nok av. Jeg fikk med meg komponistenes helt spesielle forhold til hverandre, også i et par samtaler med den kinesiske musikkdramatikeren fra fjorårets festival som hadde tatt turen over fra New York for å suge inntrykk i år også. Qu Xiao-song vet hvorledes han vil ha det, og er noe så spesielt som en ung kinesisk komponist med adskillig internasjonal suksess, så jeg ranet ham nærmest for klingende materiale slik at jeg kan få presentert ham og verkene hans her hjemme. For når Ultima-festivalen i høst henter seg den kinesiske komponisten Dun Tan, kan jeg bare legge til at han langt fra er alene i verden som samtidskomponist og utøver med kinesiske røtter.

Holland-festivalen byr naturlig nok også på Amsterdam; på de deilige turene med tresko-båtene som tilsvarer våre snekker, og som du må kjenne noen som har en for å få være med i (f.eks. komponisten Louis Andriessen). En av festivalens storartete konsertsaler, Beurs van Berlage, ligger vegg i vegg med det eksploderende horedirstriktet; andre konsertsaler tør knapt være noe å satse på i fremtiden, slike som lokalene på Westergasfabriek der du kan få med deg togene som ruller inn og ut av Amsterdam Centraal mange ganger i løpet av en forestilling, og verre blir det sikkert når de utvider til åtte parallelle spor for å møte trafikken i det neste årtusen. Amsterdam er stadig landsbyen der du treffer alle du vil treffe rett og slett på på de brolagte kanalgatene, eller i de brune kafeene - når du ikke, slik jeg gjør, bruker store deler av dagen til å følge utøvernes prøver. Det aller meste av festivalens klingende resultat blir videreformidlet av radioen, også internasjonalt, så sjansen til rett og slett å snuble over en storartet festivalproduksjon er absolutt tilstede, hvor som helst i verden.

Holland-festivalens programprofil tilfredsstiller i første rekke den kulturbevisste amsterdammer, slik sett er det snakk om en elitær festival. Men den programmerer også en ti dager lang frittstående festival for tidlig musikk i Utrecht i slutten av august, og her får du kanskje den lødigste festivalprogrammering i hele Europa, med konserter enhver impressario ville nektet å tro var noe for publikum , før stappfulle hus i hyggelig trengsel motbeviser det. (75 konserter og 200 andre aktiviteter 25. august - 3. september.)

Holland-festivalen byr også på andre overraskelser, som den jeg fikk da jeg på høflig nederlandsk forhørte meg om hva som var tilgjengelig av komponisten Stockhausen i en plateforretning nær Leidspelin. «Du får se på det som står under nederlandske komponister», var svaret. Men jeg fant ut hvorfor slik uforstand finnes: Stockhausen har tilegnet seg utgiverrettighetene til det meste av sin produksjon, og gir ut all sin musikk på sin egen høyst private label. Omslagene til innspillingene er (for ham selv) rene kunstverk, og dermed har hans totale musikkteater også omfattet den trykte visuelle formgivingen av det hele.

BT: POSTKORT: Stockhausen byr på et signert kunstverk i form av «Mantra».

BT: CONCERTGEBOUW: Du sitter godt, men det var god plass på flere av konsertene.

BT: GROTESK OPERA: Gronostays In zehn Minuten.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.