Uten frykt ingen smerte

Alle sentrale aktører i Gotham City har to identiterter. Alle har en arkétypisk essens som realiseres når mørket faller brutalt. Comic Noir? Den kalde krigen, psykoanalyse, drømmen om det uskyldige og naive: Alt var med på å forme flaggermus-Jesus som vier sitt liv til kamp mot tilværelsens grusomme tilfeldigheter som truer alle oss andre uskyldige små. Kanskje nytt for oss europeere, men Batman og Gotham City er USAs sagalittertur.

FILM

Batman, alias millionæren Bruce Wayne, har flere aner. 30-tallets klassiske Dracula-filmer med Bela Lugosi er kanskje den mest åpenbare. I Bram Stokers roman fra 1897 er Dracula er en aristoratisk og øst-europeisk blodsuger som misbruker sine privilegier overfor det fremdeles relativt svake britiske borgerskapet, spesielt ved å lokke frem den ubendige sexdriften i kvinnene hvis natur tilsier at de hverken kan eller vil gjøre motstand. Bram Stokers rasisme og propaganda for Victoria-tidens verdier var imidlertid ubrukelig for amerikansk film på 30-tallet. Hollywood konsentrerte seg heller om det gotiske og seksuelle, og gjorde Dracula om til en perfid kjellercrooner. Likevel var han en flaggermus - en blodsuger. Sexmetafor? Ja, frei und bewahren!

Batman velger å la seg omkante av dette dyrets anima når han vier sitt liv til bekjempelse av den type kriminalitet han selv opplevde som barn: Etter en tur i teateret blir begge foreldrene skutt av en raner; foran øynene på den syv år gamle Bruce. Denne skrekkopplevelsen har forfulgt Batman siden, og det er den som er det empatiske momentum som gjør at han gang på gang ifører seg sitt spektakulære kostyme for å bekjempe ustyrlig, men alltid legitim vold. Batman moralske praksis kan man således sammenligne med romanen Draculas Dr. Helsing; han som forstår hvordan de gale tenker og dermed kan bistå et ellers hjelpesløst normalt samfunn (i Gotham City representert av politimester Gordon).

De farverike forbryterne i Gotham City representerer frykten for det uforståelige og det usikre. Batman er comic noir - byen er mørk, stilisert og alle hovedaktørene bærer på pskykologiske traumer én gros. Jokeren, Pingvinen, Gåten ("the Riddler"), Two-Face. Alle representerer de hva antikkens grekere kalte Tyche. Dette er ikke djevelen, men tilfeldighetenes spill, det ukontrollerbare, kaos. Kaos var det verste apollon-fraksjonen kunne forestille seg. Nå bruker riktignok nordlendinger 'tyche' synonymt med 'han gammel-erik', men forklaringen på dette er en digresjon jeg ikke har plass til.

I en mørk og usikker tid (sent 40-tall og tidlig 50-tall) er det enda mer mørke og usikkerhet som virker skremmende, ikke pur ondskap - det visste man hva var for noe: Stalin og Hitler og andre utenlandske virus. Det er altså sjelslivets mørke dryppsteingrotte som er den virkelige truselen: Alle skurkene har nemlig vært (og er kanskje ennå) uskyldige: Den hyperintelligente Jokeren falt i et syrebad og ble vansiret for livet, Pingvinen var resultat av manglende rasehygiene og en slags parafrase over ulvegutten blant pingviner; Gåten er den keitete, nerde realisten som er så begavet at ingen forstår/tør satse på ideene hans, og som bestemmer seg for å kjøre sitt eget løp for ikke å bli holdt nede av et samfunn hvor de mange dumme hindrer livsutfoldelsen til de få geniale; Two-Face var tidligere den dyktige og respekterte skrankeadvokaten Harry Dent (fremstilt i Batman av Billy Dee Williams) som i forbindelse med en mafiarettsak fikk slengt syre i ansiktet slik at halve ansiktet ble ødelagt. Dent mener (feilaktig) at Batman kunne forhidret dette, og har viet sitt liv til å ta hevn over Batman som ikke forhidret ham i å bli en Dr. Jekyll & Mr. Hyde-pakkeløsning. Dette grepet som egentlig var ment som en forenkling fra Bob Kanes side, griper faktisk essensen ved Stevensons roman: Dr. Jekyll og Mr. Hyde er samme person! Skrekkvisjoner i forbindelse med medisinske eksperimenter er kun en hook, en turbodrive, en digresjon.

Tilbake til Two-Face: Mannen som før tok seg betalt for å se alt fra en tilfeldig valgt av to sider, bruker nå livet sitt til å provosere den samme usikkerheten for alle andre: Han slår mynt og kron m. ripe fremfor alle han forfølger - blir det ripe er du død, blir det mynt hører du bare en sinnsvak latter og får gå…inntil videre.

Og det finnes alltid en kvinne, én kvinne: Den Bruce Wayne og/eller Batman forelsker seg i. Denne gangen er det Dr. Chase Meredian, hun er psykolog og forsker på hva som får kriminelle til å tenke og å handle som de gjør. Hun er dessuten ekstremt vakker. Og hvorfor skal hun ikke være det når skurkene er ekstremt farlige og Batman selv er ekstremt maskulin og moralsk?

Frøken Meredian presterer å forelske seg i både Batman og Bruce Wayne, litt frem og tilbake, hun må stadig skuffe «den andre». Vår mann smiler bare lurt. Forøvrig det eneste han smiler av; Batman har dårlig humoristisk sans. I motsetning til alle skurkene som ler så det skvulper i tarmer og murpussen går av veggen. Hvorfor er latteren så farlig? Den åpner opp for det fremmede, for en forståelse av galskapen og friheten ved å være «gal». Sosiopati som moralkodeks, hevn, dyrking av anarki og kaos. «Kaos er hellig, det», som vår egen Dr. Ø har formulert det. Det finnes ingen onde figurer i Gotham City; det finnes bitterhet, usikkerhet og tragiske skjebner, og det finnes ondskap. Men ingen er født onde. Jean-Jacques Rousseau ville ha likt Batman Forever.

Batman Forever

Regi: Joel Schumacher

USA 1995

BT1

MENNESKEDYR I SENTRUM: Moderne jungle-primitives. Tekologi, kynisme, blind vold og etnofetisjisme. Ikke til å spøke med.

BT2

SKINNET BEDRAR: Edward Enygma og Sugar. Eller: The Riddler og hore/madonna utlånt fra Two-Face. Eller: Jim Carrey og Drew Barrymore.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.